Den siste dagen i Paris... En vandrehistorie

Jeg har finni ut at den siste dagen min i Paris fortjener et blogginnlegg. Føler jeg skylder verden å fortelle min historie, for å gi mot til alle andre vimsehuer der ute som har liknende historier å fortelle. Dere er ikke alene! Jeg veit jeg kommer til å bli mobba og hengt ut, men sannheten må fram. Jeg ofrere meg...

Når jeg blir kjent med nye mennesker skjønner de ofte ikke hvorfor jeg sier jeg er vimsete. Etterhvert får de erfare det...

Det er siste dag i Paris etter noen nydelige vårdager med museumsbesøk, kirker, kafeer, salsa, baguetter og The holiday. Mitt hjem denne tida har vært Jenny sin loftshybel i 7. etasje i en eldgammel bygård i sentrum av Paris. Den er akkurat som et studentkrypinn i Paris skal være:

• Knøtt liten (stua er også kjøkkenet er også gang er også soverom er også arbeidsværelse er også bad (dvs. vask)), man må omrokkere mennesker der det er breiest i rommet hvis en person skal forbi en annen. 
• Det er utsikt til Eifeltårnet, og bygårdstak med orange piper. 
• Det trekker ikke fra vinduet, det blåser... 
• Strømmen går etter noen minutter når noe mer enn kjøleskapet skal ha strøm. Etter det er det disko en stund... 

Jenny har en herlig presentasjon selv på sin blogg, her

Så er altså siste dag kommet, og jeg har et stramt program fra morgen til avreise. Planen er å møte Jenny halv 5 for å spise etter å ha vært hjemom og pakka for så å dra til flyplassen halv 6. Turen gikk kl halv 9 på morgenen først til Sacre Coeur, så Dali-museet, kafebesøk, også Pompidousenteret (dvs. samtidskunst). Halve museet var stengt, men jeg klarte likevel å bruke en god del tid der inne... 

Når jeg går inn på et kunstmuseum, særlig aleine, opphører tid, sted, klokke og mobil å eksistere. Jeg går inn i en boble. Det samme skjedde på Louvre der jeg gikk 6 timer og hørte på Sigur Ros, så på kunst og ikke sa et ord til noen, helt til vakta sa noe til meg. Da klarte jeg ikke helt å bruke munnen til å forme ord lengre, den evnen var blitt borte i museumsgangene... Jeg brukte 6 timer på Louvre, jeg aner ikke hvor lang til jeg brukte på Pompidou... Etter det gikk jeg for å finne noen bruktbutikker som Jenny hadde tipsa meg om. Vel inne gikk jeg meg bort i bruktklær! Rett og slett, det var så mye! Jeg fant kjole og sko og  skinnhansker. 

Rett før jeg skulle til å prøve den ene kjolen tok jeg en titt på klokka. Også så jeg en gang til på klokka... Klokka var halv 5... Ifølge planen min skulle jeg og Jenny spise middag sammen halv 5... Jeg innså at jeg ikke hadde sett på klokka eller mobilen siden halv 9 på morran. Jeg hadde vært fortapt i kunst, god mat, tatt 200 bilder og bare vært i Paris.

Da tok jeg opp mobilen. Der fant jeg 10 tapte anrop og 3 meldinger, alle fra Jenny. Den første meldinga var kommet i 12-tida. Jenny kunne ikke spise middag likevel, noe hadde kommet opp. Enda godt tenkte jeg... Neste melding var litt mer bekymra, hvor er du egentlig Helene... Siste meldinga hadde hu vel nesten gitt meg opp. Hu regna med jeg var utenfor mobildekning... Det var jeg jo forsåvidt... Jeg ringte opp og fikk roa ned Jenny med at jeg fortsatt levde og ikke lå i en rennestein i Paris et sted. 

Turen gikk så ganske fort hjem til Jenny, hvor det blei ekspresspakking på 10 minutter, metro og tog til flyplassen. Vel fremme på flyplassen går jeg mot insjekking. Når jeg kommer fram til skranken kommer jeg på det. Jeg har glemt passet hos Jenny... Det tok jeg ut av veska første dagen og la på skrivepulten. Der ligger det fortsatt... Jeg rekker ikke frem og tilbake til Jenny nå, og jeg ringer fortvila og handlingslamma Jenny, for andre gang idag... Vi bestemmer at jeg skal prøve å sjekke inn, og at Jenny kan komme hvis det ikke går. Når jeg kommer til skranken igjen er jeg nesten på gråten, noe som kan ha direkte sammenheng med at jeg får sjekke inn uten pass. Fornøyd og med boardingpasset i handa kan jeg endelig forsikre Jenny at jeg er på vei til Norge. 

Neste skritt på veien er sikkerhetskontrollen som viser seg å være mye strengere enn på Gardermoen. Her er det ransaking av all bagasje. Jeg har selvfølgelig sitti på min trillekoffert for å få den igjen, og den skal vakta endevende. Hu prøver å dra igjen glidelåsen når hu er ferdig, og jeg må nesten le... Etter 10 min ompakk er jeg endelig klar til å dra igjen glidlåsen, og det går akkurat. Jeg er klar for flyet! Men nei, en av vaktene tar tak i meg. "We have to check that luggage! You cannot go!" Jeg prøver å si at jeg har blitt sjekka, men vakta fortsetter bare å skravle på fransk. Jeg holder på å sette meg ned og bare gi opp, det er visst ikke mulig å komme hjem idag... Endelig griper vakta som sjekka meg inn og sier at jeg faktisk er sjekka, og jeg får lov til å gå. Den ene vakta gjør meg oppmerksom på at jeg har mista boardingpasset mitt på gulvet, uten det hadde jeg ikke kommet langt... Jeg får det og går endelig mot flyet mitt. 

Jeg kom meg hjem til Norge den dagen. Hvem skulle trodd...

Sukkerkick...

Det har nå gått over et halvt år siden jeg slutta å spise sukker( og alt det er sukker i), gjær (og alt det er gjær i), havre(og alt det er havre...ja dere skjønner greia...), mais, kaffe, sopp, blåbær, tranebær, bokhvete, honning, sirup, druesukker, ølgjær, druer (inklusive rosiner, ja det er en drue, bare i forkledning...), bønner, myse, hvit fisk, krabbe, fersken og sesam. Også fant jeg også ut at jeg ikke tålte kiwi, granateple og hasselnøtter... Jommen sa jeg snickers og twist! Alt dette skulle jeg altså holde meg unna i et halvt år. Det har vært en spennende tid hvor jeg har lært mye nytt og fått mange nye erfaringer og fred og politikk og sånn. (Følte det blei litt mye idyllisering ala missekåring når jeg begynte på den setningen...) Okei... Det har vært utrolig utfordrende, forferdelig slitsomt, tungvint, irriterende, og jeg har følt meg utrolig sær... 

• I juleseskap: Nei, jeg har med meg mitt eget knekkebrød jeg... og Nei, takk, du har sikkert bakt 15 utrolig gode kaker, men nei takk...
• På Egon: Helene - Du, er det sukker i tacokrydderet?  Servitøren- Nei, jeg tror ikke det (samtidig som han tenker:  Okei! Er det mulig å være så vanskelig? Nå har vi fått en slankehysteridame som gjest. hvor mye sukker går det an å få inn i en pose tacokrydder??? Der går grensa, jeg gidder ikke gå inn på kjøkkenet, finne fram posen og undersøke alle ingrediensene bare for at hu skal få et milligram mindre sukker inn i kroppen...) Helene - (som skjønner hva servitøren tenker) Du skjønner jeg TÅLER ikke sukker... Servitøren - Åja... Ehh, ja, jeg skal gå å sjekke det jeg (tenker: går det virkelig ann å ikke tåle sukker? Man nå må jeg jo nesten sjekke, sånn at hu ikke får no slags anfall eller no iløpet av kvelden...) 
• I Frankrike: Har du lyst på en øl? Nei, du jeg tåler ikke det jeg... Du har ikke en wiskey?
• I kantina på skolen: Har du bare kanel til grøten? Og er det sukker i salaten?

Også er det endel ganger man bare ikke orker å ta regla om igjen på hvorfor man ikke spiser det man ikke spiser, og hvorfor det er sånn og at folk skal synes så synd på deg... at man ikke orker å si noe, men bare prøver så ubemerka som mulig å spise nista si med knekkebrød og salami, og takke nei til kake og sjokolade, som om man ikke hadde lyst på eller noe... Som om... 

Som jeg har skrivi før gikk det etterhvert greit å leve uten sukker. Jeg var avhengig(ja det er fullt mulig og ganske vanlig, bare les her), men ble satt fri fra sukkersuget etterhvert. Nå tester jeg sukker etter et halvt år uten. De to første ukene var sukker altfor søtt! En liten sjokoladebit var nok for en dag! Men sakte men sikkert har sukkeravhengigheten sniki seg innpå igjen. Jeg trodde den var glemt og borte for alltid. Men den er tilbake. Det er også den vonde magen... Alt er som før med andre ord. Og veit du hva det betyr? Jo det betyr 6 nye måneder uten sukker.. Hurra! Men denne gangen gidder jeg ikke kutte ut makrell i tomat og leverpostei. Ting man ser det er sukker i er en ting, å ha oversikt over innholdet i alle potetgullposer, leverposteier, alt kjøttpålegg og yoghurttyper er noe ganske annet... Også utsetter jeg med å begynne med dietten igjen på alvor til etter påske... (Nå er det sukkernarkomanen som snakker... Bare en bit til! Du trenger meg! (Det var sukkeret som snakka...)). 

Ønsk meg lykke til! 

Helene tar en sukkerutskeielse. Finn fire ting med sukker på bildet, og du vinner en diplom med innskriften: Jeg er en sukkernerd og stolt av det!

Vår!

Brukte funn!

På lørdag var det brukt- og antikkmesse. Jeg liker brukt- og antikkmesser. Det er godt organisert, sære selgere (ofte med samlemani), noe er selvfølgelig dyrt, men du kan gjøre endel kupp, det er mye mere fint og gammelt å finne enn på loppis, og plutselig er det spontanopplesning av dikt utafor vaffelkafeen i foajeen. Det har sjarm på høyt nivå! Jeg forelsket meg flere ganger i løpet av turen inne på samfunnshuset. Jeg faller lett for fine bokser, så nå er samlinga øverst på kjøkkenskapene utvida med to. Ellers har jeg fått meg hjulvisp av god gammel kvalitet (håndvispeepoken i mitt liv er offisielt over), desilitermål som ikke er til bruk ved salg, eggeglass og en bunke med gamle postkort. Da snakker vi ikke postkort fra Bergen, men kort i gammel stil med franske damer i svarthvitt. Selgeren, type gammel kortsamler, blei helt betatt av at jeg i det hele tatt var interessert i å kjøpe kort og samtidig var så ung (jeg dro gjenomsnittsalderen betraktelig ned der inne), at han omtrent gav meg kortene. Jeg tror han hadde ett håp om at han hadde møtt den nye generasjonen med kortsamlere og så på dette som en investering.Han er fornøyd, jeg er fornøyd og alle er glade!

Landskapsbilde

Jeg har nå bestemt meg for hvilket bilde jeg skal male i kunst og håndverk. Vi har fått oppgave å ta utgangspunkt i et landskapsbilde og abstrahere det. Så etter påske skal jeg gi fatt på det. Bildet er selvtatt på Island i høst. Håper jeg klarer å få fram eventyrstemninga som er i det.

Make something rema(r)kable

Å pakke inn gaver i avispapir er sterkt undervurdert. Det kan faktisk bli riktig så pent skal jeg si deg. Jeg blei iallefall fornøyd med gavene jeg pakka inn istad!

Vårdikt

Det er vår!
Kulda har slippi kveletaket
Sluddet har lagt seg som en forkjølelse over byen og vi vasser i slaps og søle.
Sneipene blomstrer i grøftekanten
Hundebæsjen gjenoppstår fra glemselens tid.
Fryd deg, det er vår!