Å sykle

Salige er de syklende. I fullsommerfryd
svever de, nesten to meter over bakken
I dirrende solpletteringlende speil av hete
mens lyset dasker dem muntert over ansiktene
lattermilde i sykkelbjellenes løvrom

Salige er de syklende. I sjøer av duft
gjennom marker som svimer i kornsus og sol
I nedoverbakkenes frinav, med håret i vinden
Overalt, selv inne i skogen, hører de den store
sangflaten havet suse i løvtaket over dem

Salige er de som sykler. I blaff av lykke
forenes de med selve jordens dufter: Aften
Varm august. De sykler rett opp på himmelen
slenger syklene fra seg mellom stjernebildene
der de hjul mot hjul blir liggende og spinne

-Stein Mehren

Din skatt

Vårdikt

Det er vår!
Kulda har slippi kveletaket
Sluddet har lagt seg som en forkjølelse over byen og vi vasser i slaps og søle.
Sneipene blomstrer i grøftekanten
Hundebæsjen gjenoppstår fra glemselens tid.
Fryd deg, det er vår!

En skjønnlitterær prøvekanin

Hvor gikk alle dagene som kom?

De trøtte morgenene, formiddager på café, de lange forelesningene på ettermiddagene, skravling og vinkveld, nattetimer med tanker og ro.

De rant ut av handa som sanda.

Jeg bladde i kalenderen en dag i august.
Håpa på dagene som skulle komme.
Vi forbereder hele livet den dagen som kommer.
Er vi forberedt nok til å leve i dag?
Vi har ikke tid.
Tid er det eneste vi har.
Hun snor seg rundt oss uten et spor av lyd.
Spora hun setter er det eneste vi ser.

Jeg prøver å fange henne, jeg glipper, jeg faller.
Idet jeg mister kontrollen ser jeg endelig meg selv.

Litterær salong

Jeg går på norsk på høgskolen. Når man har norsk på høgskolen leser man romaner. Det var det jeg var innstilt på når jeg begynte på norsk. Vi skal lese, masse! Og det gjør vi, er stort sett det vi driver med, bortsett fra å snart begi oss ut i en bacheloroppgave. Så en dag kom sjokkbeskjeden. Vi skulle skrive! At vi skulle skrive var ikke ille i seg selv, skrive gjør jeg hver dag, på forelesning, på internett, ja akkurat nå skriver jeg. Men det var ikke sånn vi skulle skrive. Vi skulle skrive. Virkelig skrive, skrive som forfattere gjør, diktere, vi skulle skrive skjønnlitteratur. Jeg har ikke skrevet en novelle siden eksamen i 3. klasse på videregående. Det er 5 år siden det... Om jeg i det hele tatt gjorde det da, tror kanskje jeg skreiv en artikkel...

Vi skal altså skrive en skjønnlitterær tekst. En poetisk, vakker, oppsiktsvekkende, kunstnerisk tekst.

Det er da vel ikke så ille sitter du kanskje å tenker. Og nei, jeg kan være enig i det. Det kunne til og med vært hyggelig, lærerikt, ja, nesten gøy... Hadde det ikke vært for at hele festligheten skal framføres for alle andre norskstudenter i en Litterær salong. Ordet inneholder så mye prestasjonsangst at det halve kunne vært nok.

Jeg går tross alt på høgskolen, og siden jeg slutta på videregående og begynte på universitet og høgskole har artikkelen og fagoppgava vært det som har vært anerkjent. Jeg er blitt en ekspert på å formulere meg akademisk tåkete. Men å formulere seg tåkete uten akademia... Skeptisk...

Jeg har engentlig bare meg selv å takke, jeg veit det... Jeg går på norsk, jeg skal bli norsklærer. Jeg skal få andre til å skrive noveller og dikt. Jeg burde nesten vært god på det. Men det hjelper lite...