Din skatt

Påskemysteriet

Noen ganger i livet oppdager man at man er nordmann. Jeg oppdaget det igår. Jeg befant meg 1000 m.o.h. med resten av familien, med ski på beina, Bergans regnjakke, i sludd, hagl og tåke, og vi hadde tenkt til å kjøre opp og ned denne bakken i noen timer, sånn for gøy. Jeg tror ikke mange andre enn nordmenn vil synes det er definisjonen på en perfekt påske. 

En nomade med mange hjem

Hva er egentlig et hjem? Trondheim er hjemme, i leiligheten bak den røde døra med Lise. Men så har man jo andre hjem. I Krokstadelva hos mamma og pappa, i eventyrhuset med hage der blåveisen vokser i plenen, der man ser elva strømme i dalen og edderkoppene invaderer soverommet. Men jeg har også et hjem hos Idunn og Emir. I leiligheten der middagene er gode, man kan sovne på sofaen etter en lang dag i praksis. Et annet hjem er nattoget til NSB. En liten kupe for meg selv, med vask, to senger, der man våkner opp et helt annet sted enn man la seg. Eller en stol  der man kan krype opp i fosterstilling og søvnen blir forstyrret av natteravner i telefonsamtaler med potensielle kjærester, og se fjellene suse forbi utenfor vinduet, soloppgangen over vidda. (Freedom!) Det føles godt å være en nomade, ikke rotløs, heller mange røtter.

Hva er så et hjem?

Først og fremst er det følelsen du får. Du er hjemme og ikke på besøk.Sagt med Coop: Litt ditt...

Listelykke

Leste igjennom dagboka mi igår. Det er som regel en heller flau affære, på en måte føler jeg det som at jeg kikker inn i tanker og meninger jeg ikke har noe med å kikke i, selv om det er jeg som har skrivi det. Men det er også litt fint. Jeg fant en liste fra ifjor vår som fortjente litt bloggplass, den fikk meg til å glede meg enda mer til våren!

Glimt av lykke:

Sommerfugl

Sjelevenn

Intuisjon

Lukten av regn

Øyeblikkets kraft

Vår

Blomstenes skjønnhet

Tulipantrær

Stakittgjerder

Havet

Sommerfugleffekten

En dør, en port

Å gå på ski på majorstua

Regnbue

Et smil

Sol etter regn

Festivalvennlighet

Toppen av en ås

Hvitveisenger

Sommerferie

Skolestart

Ny leilighet

En ny venn

Bengalsk ettertanke

Jeg var på bispedømmerådsmøte idag, valgt av folket til en ny periode på 2 år. Første møtet med nytt råd, og jeg blir bedt om å holde andakt. For biskop, prost, prest, rektor på Diakonhjemmet og resten av den lærde gjengen som jeg ikke kjenner. Sette standaren liksom. Så her er den ... Standaren.

Det er tider for store tanker. Andakt betyr ettertanke. Det er ett nytt tiår, og jeg er i begynnelsen av 20-årene og skal finne ut hva jeg skal bli, hvor jeg skla bo og hvem jeg skal være. I sakspapirene til den ene saken vi hadde på Kirkemøtet i høst, om aldersgruppa 18 - 30 år, leste jeg om noe som het 23-årskrisa. Jeg visste ikke at det var noe som het det, men jeg har jo kjent det på kroppen, sånn hvis jeg kjenner etter... Forventningene om å få jobb, hus, mann, bil,barn, katt, hund og en kjøkkenhage. Valgene som må tas for hvor jeg skal bo og jobbe, og gjøre med dagene, ja, hva slags liv jeg skal ha. Det er spennende og samtidig skremmende.


Midt i denne krisa blir jeg bedt om å holde andakt.


Og jeg tenker på livet. Hva som gjør livet verdt å leve. Og jeg tenker på et foredrag jeg hørte, ei fra Grønn Hverdag fortalte om livet. Det var på klimaseilasen til København, som Bispedømmerådet og Ungdomsrådet  deltok på i desember. Hun snakka om livskvalitet, om at vi kjøper og kjøper og aldri blir lykkelige. Om gleden ved å være på en hytte langt inne på skauen, alene, og høre at naturen lever, og kjenne at en er en del av skaperverket.


Det er en vesentlig forskjell mellom høy levestandard og høy livskvalitet.


Første gang jeg virkelig innså dette var etter jeg hadde vært i Bangladesh med KFUK/M på utveksling til YWCA der. Før vi dro hadde jeg et bilde av Bangladesh som bestod mye av fattigdom, elendighet, sultne barn, triste mennesker og nød. Så kom jeg til Bangladesh, det var kl 4 på morgenen. Fuktigheten slo imot meg, og det samme gjorde folkemengden.


Visst var det fattig, visst var det barn som banka på bilvinduet og tagg, slitne busser, kakkerlakker på stådo, harde senger, og altfor mange mennesker på ett sted, iallefall for en nordmann. Men det var også så fargerikt, grønt og frodig. Det var en utrolig nærhet mellom mennesker, ingen eldre damer som bodde alene i en villa med hjemmesyepleien som eneste besøk et øyeblikk midt på dagen. Det var gjestfrihet og en enorm stolthet oversitt eget folk og land, det var dans, sang, gaver, nye venninner, latter og glede.


På ett av seminarene vi hadde når vi var i Bangladesh snakka vi om kriminalitet og levestandard. Ei av jentene spurte da om det var noe kriminalitet i Norge. Ja, det var jo det svarte vi. Hun tenkte litt ... -Men det er vel ingen voldtekter eller vold i hjemmet? -Jo, sa jeg, det er endel av det. Hun så bare rart på meg. -Hvorfor det? Jeg var svar skyldig. hun hadde et bilde av Norge. vi var verdens rikeste land, og hadde det godt på alle måter. Hennes bilde av Norge var like feil som mitt bilde av Bangladesh. gleden, lykken, livskvaliteten, elendigheten, kriminaliteten, tragediene har lite med levestandard å gjøre. Jesus sa selv -Pass dere for pengebegjær! For det er ikke det en eier som gir livet, selv om en har overflod.


I kampen for skaperverket er dette noe kirka må holde fram. Vi må tørre å være en motvekt mot forbrukersamfunnet og den innholdsløse bruk- og kastkulturen. Men vi må også være noe mer enn det. Istedenfor materiell rikdom, er kirkas oppgave, dvs. vår alles oppgave, å se menneskets verdi, skaperverkets rikdom  og gi Guds kjærlighet videre til alle mennesker. Kanskje kan vi finne veien mot et bedre samfunn, for veien gikk tydligvis ikke gjennom større hus og bil.


Jesus sa -Jeg er veien, sannheten og livet.

Foto: Helene

Rickshaw/sykkeldrosjer

Foto: Helene

Skoletime i hygiene i slummen i Kulna

Foto: Helene

Foto: Helene

Nytt år, nye muligheter

2010, alle sier det skal bli så mye bedre enn 2009. Nytt tiår og greier. Men for min del blir det som å hoppe etter Virkola. 2009 har vært det beste året hittil, og skal bli vanskelig å slå. Absolutt ikke umulig, men ikke lett heller. Og bra er jo det, det er jo tross alt livet det er snakk om.

2009 var full av gode ting, og på en av de første dagene i det nye året er anledningen der til å oppsummere litt. Og siden jeg er glad i lister kommer 2009-lista:

2009 vil huskes for blandt annet, at jeg:

• Oppdaget at jeg kunne danse, og lærte meg salsa. Oh lala!
• Fullførte mitt andre år på allmennlærer, og var halvveis til et ordentlig yrke
• Flytta til Trondheim og blei ordentlig glad i byen
• Lærte/prøvde å tegne uten å se
• Lærte å dreie keramikk og blei hekta
• Var på Island og bestemte meg for definitivt å dra tilbake
• Oppdaga den fantastiske porselensknappebutikken Snella og Petronella
• Var i København og sang med biskopene, ropte med Desmond Tutu og blei skuffa over verdens ledere.
• Så min første film i 3D og likte det, det var tross alt Avatar.
• Fikk påvist matintoleranse og spiste ikke sukker, gjær og en masse annet de tre siste månedene
• Sendte hilsen til Hans Majestet Kong Harald, men fikk ikke lov til å tegne et hjerte ved siden av navnet mitt.
• Blei kjent med Strindheim Ten Sing, og blei ordentlig glad i alle der
• Fikk to nye tremenninger, minst.
• Fikk briller, uten at jeg egentlig så dårlig
• Bestemte meg og kjøpte sydentur i løpet av ett døgn, noe som blei en suksess.
• Ble kalt "Herr dirigent" og satte på plass en biskop
• Var på Gåtekonsert og gråt når det var over
• Leste om kollektive selvmord i Finland, englene i universet, hu Lavransdatter, Kurtby, Njål og vennene fra Island og alle de andre barna i Bakkebygrenda
• Blei en folkevalgt og er takknemlig for det
• Kjøpte skinnsofa på loppemarked og trilla den hjem (takk til Idunn)
• lærte om 23-årskrise, og den kom og tok meg.
• Sang oh come let us adore him så mange ganger at jeg husker den til jeg dør, eller iallefall til neste jul.
• Kjøpte teaterkort og blei kulturell av meg
• Var i himmelblåland og drømte meg bort
• Spiste sushi, likte det ikke, likte det litt, likte det mye
• Var på Jomfruland og lå i hvitveisenger
• heiv meg på bloggebølgen

Blandt annet... 2009 vil bli husket, det er året hvor jeg virkelig oppdaget hvor mye gode venner betyr og det er året da jeg innså at det ikke er så lenge til jeg er ferdig utdanna og det er på tide å finne ut hva man vil med livet. Gode ting å ta med videre inn i det nye året altså. Måtte 2010 bringe hell og lykke, utfordringer og slit, glede og tårer, smerte og grenseoverskriding. Men isbading får du meg aldri med på...

Desemberbarn, det er meg og Jesus det!

Når man er Bursdagsbarn er det endel ting man kan og ikke kan gjøre. Når man er Bursdagsbarn på Lille julaften er dette en ganske fastsatt liste.



Et Bursdagsbarn:
 - kan våkne når hun vil

 - bør åpne bursdagsgaver i senga

 - få mange klemmer

 - kan ikke lage frokost

 - kan gå på skitur

 - kan ikke smøre skia sine selv

 - kan spise grøt
 - kan pynte juletre
 - kan ikke rydde bort eskene etter julepynten
 - kan legge gaver under treet
 - kan gå på julekonsert
 - kan ikke få bursdagsgaver innpakka i julepapir og med julekort

Blanding av bursdag og jul er et kapittel for seg selv. Når man har venner og familie som har bursdag i jula er det noen ting man bør være obs på. man kan altså ikke gi gaver som er innpakka som julegaver. Man kan derimot gratulere med dagen OG ønske god jul i samme slengen. Jeg bestrider ikke at jeg er født samtidig med Jula, så det går greit. Pakkene er derimot til meg og ikke til Jula. Vesentlig forskjell. (Selv om pakkene på julaften er til meg også, men da er det JULEpakker, de er Jula sine også...). I og med at jeg egentlig skulle vært født i januar, og siden Jula var der først er jeg ikke så streng på andres sammenblanding mellom oss. Er ikke så værst å bli blanda sammen med Jesus sin bursdag igrunn. Han sa mye smart, og til bursdagen hans fikk jeg en bok med alt han sa. Mer passende kunne det ikke vært, så da avslutter vi med et ord fra bursdagsbarnet:

Hvor din skatt er, vil også ditt hjerte være.

Hvor er ditt hjerte?

Avlogga

En måned uten PC. Jeg trudde ikke det skulle bli så hardt, men jeg må innrømme det, jeg er en teknologiens slave. Et ekte barn av dataalderen.

Jeg klarte å legge igjen laderen til PCen min på møte i Tønsberg i november, og klarte etter en stund å få spora den opp på hotellet, så var det bare å vente på posten. Etter 2 uker begynte jeg å bli ganske desperat, og ringte igjen. Da lokaliserte de den bak i hotellets postbil og lovte bot og bedring og postsending samme dag. Da jeg endelig fikk laderen min igjen hadde jeg vært uten PC i en måned. Jeg overlevde, men det er såvidt bloggen min har gjort det. I tillegg til min digitale tilstedeværelse har skolearbeidet lidd endel i denne perioden. Oppgaver skrives ikke på papir lengre, og min fagartikkel om musikkvideo er ikke den beste på området. Jeg skylder gladelig på PC-mangel. ALT blir så mye mer tungvint!

Hva gjorde de egentlig før i tida? Sånn før mobil og PC? Har snakka med endel om detta i det siste. Ei jeg snakka med som tilhører mine foreldres generasjon fortalte om når hun var liten og blei syk. Da  sendte mora hennes brev til bestemora hennes, for å høre om hun kunne komme og passe på henne. Mora jobba nemlig (som en av få mødre som på den tida), og ordninger med å være hjemme med sykt barn hadde ikke kommet ennå (man hadde da hjemmeværende mødre som tok seg av sånt). Så hvis de var heldige og postmannen løp fort og veien ikke var for humpete var brevet framme neste dag, og bestemora framme neste kveld. Imens måtte naboen passe jenta.

Og jeg klager over at ting er tungvint?

En skjønnlitterær prøvekanin

Hvor gikk alle dagene som kom?

De trøtte morgenene, formiddager på café, de lange forelesningene på ettermiddagene, skravling og vinkveld, nattetimer med tanker og ro.

De rant ut av handa som sanda.

Jeg bladde i kalenderen en dag i august.
Håpa på dagene som skulle komme.
Vi forbereder hele livet den dagen som kommer.
Er vi forberedt nok til å leve i dag?
Vi har ikke tid.
Tid er det eneste vi har.
Hun snor seg rundt oss uten et spor av lyd.
Spora hun setter er det eneste vi ser.

Jeg prøver å fange henne, jeg glipper, jeg faller.
Idet jeg mister kontrollen ser jeg endelig meg selv.

O jul med din glede, vi ønsker deg alle velkommen...

Det er jul, det er bare å konstatere. Jeg har prøvd å holde tilbake, men julestemninga har fått overtaket, den møter meg hvor enn jeg snur meg, og overmanner meg.

 I år begynte det vel tidlig, allerede i august begynte koret jeg er leder for å planlegge julekonsert, og i oktober begynte vi å øve på julesanger. Da hadde jeg allerede hørt på julesanger noen uker, som dirigent er det jo min oppgave å finne sangene. Dette må jo gjøres før man skal øve inn sangene, og man må øve inn sangene før man kan framføre dem, ganske logisk igrunn.

Så med et bakteppe av julesangstemning, som jeg til en viss grad klarte å holde i sjakk, gikk jeg intetanende inn på en tilfeldig matbutikk. Hva møtte meg der? Julesjokolade, julekalendere og julemarsipan. Halve butikken var rød. Og det var ikke bare denne tilfeldige butikken som var innvadert av ulmende julestemning. Nei, alle tilfeldige matbutikker jeg siden har gått inn i lider av samme julestemning. Og det har spredd seg. Nå har også alle andre butikker tatt jula inn i varmen.

Etter en tur i Trondheim sentrum kommer du hjem proppa full av julestemning, butikkene lyser jul mot deg, og trærne lyser i gull og sølv. Klementinene er modne og utrolig gode, chaiteen lukter om mulig ennå mer jul enn vanlig, pappa har prøvelaga ribbe og alle snakker om eksamen. Jula er her! Jeg må innrømme det, det er koselig, men jeg gleder meg enda mer til den ordentlige jula!

Palestinadagen

Nå er det omtrent akkurat tre år siden jeg var i Palestina på Journey for Justice i regi av KFUK/M, og besøkte YMCA i Beit Sahour. Har ikke tenkt så mye på Palestina i det siste, men idag var plutselig alt tilbake.

På skolen idag skulle jeg planlegge undervisning i RLE (nye KRL), og tema er den ortodokse kirke. Flink pedagog som jeg er må jeg selvfølgelig variere undervisninga med ulike virkemidler. Sist jeg var i en ortodoks kirke var i fødselskirken i Bethlehem, så jeg begynte derfor å se på bilder.

Med en gang jeg ser på bildene fra Palestina er det som om jeg er tilbake. Inne i kirkerommet i Bethlehemskirka først, den lave døra inn til kirka, hvor du må bøye deg ned for å komme inn. Luktene som møter deg inne, røkelse, lys, gammel stein og innestengt luft. Det dempede lyset, lykter og levende lys og ikoner. Og innerst i rommet, den slitte trappa ned til fødselsgrotta, der utallige pilgrimer har gått før deg, på vei inn til det hellige. Nede i grotta, en stjerne i gulvet, det helligste, mirakelstedet. Det var her det skjedde, en gang, kanskje... For man vet jo ikke sikkert. Men når man er der er det ikke så viktig om det var her eller 100 m unna.

Mitt andre møte med Palestina var på korøvelse med Strindheim Ten Sing. Vi fikk besøk av en fra Beit Sahour YMCA som fortalte fra Palestina. Han forteller om checkpoints, aparteidmuren, opproting av oliventrær, bønder som ikke kommer til oliventrærne sine, bosetninger, den livsfarlige jobben som ambulansesjåfør, turene hans ut av landet som har endt med timeslange forhør på vei gjennom passkontroll, ydmykelser, sorg og krenkelser. Han er bare et vanlig menneske, hverken medlem av Fatah eller Hamas, men en kristen palestiner som bor på gjetermarken utenfor Bethlehem. Det gjør et sterkt inntrykk, følelsene jeg hadde da jeg kom tilbake fra Palestina kommer tilbake til meg. Maktesløsheten overfor konflikten, menneskeskjebnene, ydmykelsen, som jeg kan gjøre så lite med. Tankene om hvor heldig jeg er som bor i Norge, er fri og kan reise hvor jeg vil. Det uvurdeelige menneskelivet. Stolthet over alle de menneskene som kjemper for fred og mennesker i en situasjon som kan virke håpløs. Håpet som disse menneskene skaper.

Aller mest har denne dagen minnt meg på at jeg skal tilbake til Palestina, et fantastisk land, kultur og mennesker, i en tragisk situasjon.

Bartefolk i barteby på tur i barteskogen

Dagens lærdom:

• Å stille klokka betyr ikke at man kan sove så lenge man vil
• Hvis man skal rekke bussen er det en fordel å være tidsnok ute
• Jo høyere over bakken man kommer, desto kaldere er det. Dvs. når det er høst i Trondheim by, kan det være vintertendenser i bymarka.
• Forskjellen på vanter og hansker har mye med hvor varme de er.
• Når man har stilt klokka er det mørkere om kvelden

Det har med andre ord vært en nyttig og lærerik dag! Dagen startet med forsoving, og det er ganske bra gjort siden man allerede hadde stilt klokka en time tilbake. For min del kunne man gjerne stilt klokka to timer tilbake i samma slengen, og kommet på linje med Islands tid. Vi er jo tross alt nesten samma slekta, så det hadde vært ganske så logisk. Overgangen til vintertid er en seier for alle oss B-mennesker som kjemper oss opp om morran og alltid er for seint ute, rett og slett fordi det er for tidlig. Generellt er jeg altså for vintertid, og er det en dag man burde klare å stå opp tidsnok så var det vel idag...

Idunn, Emir, Lise og jeg skulle på ekte nordmannsvis ut i skogen og tusle, som seg hør og bør for en nordmann i ny og ne. idunn og Emir stiller i klassen sporty, mens Lise og jeg stiller vel heller i klassen mindre sporty. Derfor var det helt naturlig at jeg og Lise forsov oss og akkurat ikke rakk bussen (fordi vi stod i feil gata, dronning, konge, hva er egentlig forskjellen i disse likestillingstider???). Da fikk de sportye gått av seg litt sportyhet i en time før vi kom og kunne være med på innspurten i rusletempo.
Den første overraskelsen idag kom da vi tok bussen opp til skogs og oppdaga at til skogs var det snø. Det var heller ingen gule fine blader på trærne som vi hadde tenkt til å ta bilde av. Ut fra dette springer teorien om at jo høyere over havet man kommer, desto kaldere er det.
Iløpet av turen kom vi også inn på forskjellen på hansker og vanter. Er det en forskjell, og isåfall hva er forskjellen??? Her er det vi kom fram til, protester er fullt lovlig! Forskjellen ligger i varmekvalitet. Vanter er tynnere enn hansker, og hansker er ofte fóret (med unntak av skinnhansker, men her kommer varmeperspektivet inn). Vanter er ofte i bommull el.l og er strikka. Hansker er i mange materialer, men ofte i vind og noen ganger vanntette materialer. At vi har to begreper om vanter og hansker har jeg fundert over en stund, og denne oppklaringen var veldig befriende. Hvorfor vi har to begreper, og ikke bare kaller alt for hansker har jeg likevel ikke klart for meg. Vi kaller da ikke tynne votter for noe annet...
Etter en vellykket tur i barteskogen oppdaget jeg at allerede i halv 6-tida var det søkk mørkt ute. Jeg har en teori om at dette har sammenheng med den nevnte klokkestillinga, og vurderer derfor å revurdere forslaget om å stille klokka to timer tilbake. Dessuten holder ikke Islandsargumentet, for de har jo stilt klokka de også... Og tre timer blir nok litt drøyt for A-menneskene å godta, jeg innser det.

Og alle var enig i at det hadde vært en fin dag!