Helene i Trondheim

Jeg er tilbake!

Helene i Trondheim dro på sommerferie, og bloggen blei igjen i Trondheim. Nå er sommerFERIEN (vi håper det fortsatt er litt sommer igjen, selv om det ikke er mer ferie) over og det er bloggetid igjen! Dessuten er det eksamenstid, og som alle veit er eksamen = prokastinering = blogg :-)

Hva blei egentlig ferien brukt til? Her kommer sommerens liste.

1. Kjørt båt for første gang.
2. Kan kalles tindebestiger og brevandrer. Uranostind 2149 m.o.h. I say no more!
3. Har brukt ordet URA flere ganger denne sommeren enn tilsammen i hele sitt liv. Uren, luren himmelturen, steinrøys steinrøys svelt i hjel. 
4. Spist like mye bær som annen mat
5. Nattbada
6. Sovi under åpen himmel
7. Har lært at "merket sti" på kartet betyr at det er merket, men ikke at det nødvendigvis er sti. (Les: UR) 
8. Hatt sangkonkurranse i dokø
9. Har lært at stein har ulik lyd etter type, hvordan de ligger og størrelse. (Se punkt 3 og 7)  
10. Blitt hoppende glad 
11. Hatt filmmaraton på en regnfull dag
12. Sydd festivalskjørt
13. Liggi i fosterstilling med magekramper og ledd så jeg har grini takket være Mariannes plutselige nattlige innsikt: "Det er bedre med flere måneder i strekk enn å ta fire måneder å dele på to."
14. Har gjenoppdaget fantastiske badetjern.
15. Blitt litt klokere etter å ha lest Khalil Gibran - Profeten, Pinnsvinets Eleganse og Paulo Coelho.
16. Finni ut at det er bedre å være matforgifta sammen med noen enn alene. 
17. Fletta blomsterkrans til nydelige kusiner og andre venner.
18. Vært i badeland til hendene med riktighet kunne kalles svamper
19. Har syngi og dansa til Gåte, Thomas Dybdahl, Los Horribles, Mhoo, Ingrid Olava, Hjàlmar, Groovy Company, Röyksopp, Skambankt, Navigators(fra soveposen) de Lillos og Sivert Høyem.
20. Ledd, grått, dansa, sloss, drømt, syngi og fundert på livet, kjærligheten, katter og alt det andre. 

Se min kjole!

Av barn og fulle folk hører du sannheten heter det visst. Fulle folk kan noen ganger glemme det de sa til neste dag, men barn husker, og mener det samme neste dag. Derfor hører jeg mer på barn. Jeg blei ganske så glad da jeg skulle hilse på 3. klasse idag, klassen som jeg skal være lærer for i hele neste uke. Da barna strømmet inn fra skolegården hørte jeg hvin og gledesutbrudd. Studentene er her! ,også, Oooi, hu var fin!, oiii, ja... Se så fin kjole! Se min kjole! Jeg følte meg litt som en utstillingsdokke der jeg stod, men samtidig var det noe herlig barnslig og naivt over gledesutbruddene deres. Jeg tror jeg skal klare meg fint som lærer for 22 herlige unger i en uke når jeg klarte å sjarmere dem i senk med lilla kjole som start...

Den ene jenta, og den andre jenta...

Det var en gang to jenter, som tenkte at dagen idag var en fin dag, ja nettopp idag var en fin dag til å gå en tur. Den ene jenta bodde på den ene sida av dalen, og den andre jenta bodde på den andre sida av dalen, og siden de ville gå tur sammen, fordi turer sammen med en god venn ofte er bedre, ja, ofte mye bedre, enn turer aleine, bestemte de seg for å møtes midt på brua som gikk over elva nedi dalen. Den ene jenta på den ene sida av dalen bega seg ut på ferden nedover bakkene. Hun bodde på solsida av dalen, og der hadde allerede blomstene begynt å titte fram... Sånt må man ta bilde av tenkte den ene jenta, og tok fram kameraet sitt. Når den ene jenta er på tur blir det ofte mange bilder...

Litt lengre ned i bakkene fant den ene jenta planter som hadde liggi under snøen hele vinteren, og som jenta syns var ganske vakre og minnet henne om alt som hadde vært en gang, men som blei borte.Enda lengre ned i bakken møtte jenta en kattepus som gjerne ville hilse på. Kattepusen var riktig så kosete, og ville egentlig være med på turen, men det kunne den jo ikke. Man kan ikke bare ta med seg pusekatter på tur sånn helt uten videre...

Etter å ha kommet ned til brua etter blomster-, foto-, og kattehindringer gjenstod det bare å vente litt på den andre jenta. Men gode venner er verdt å vente på tenkte den ene jenta for seg selv. Hun visste også at andre ofte venta på henne, og derfor må man iallefall tåle å vente på andre litt.

Turen gikk fra Brua oppover elva. Mye ble prata om og mye ble sett. Etter en stund fant de to jentene ei huske som minnet dem om da de var barn. Og jammen var det ikke like gøy å huske nå som da de var små.

Turen gikk videre langs elva hvor jentene fikk se mange nye og spennende steder som de aldri hadde sett før. Et av disse nye og spennende stedene var Hølet. Hadde det ikke vært for det fine skiltet som stod langs elva hadde vel ikke jentene en gang oppdaget at de var på et sted av større betydning. Men Hølet har nå gjort et uutslettelig inntrykk med sin flotte beliggenhet mellom veien og parkeringsplassen som er der.

Jentene kom også over et skilt som var inspirert av ordtaket: Tale er sølv, taushet er gull.

Turen ble avsluttet i Hokksund sentrum der jentene spiste årets første softis. Da var en kommunegrense krysset, et nytt sted, Hølet, oppdaget, de var litt rikere på kunnskap om tømmerfløting, bl.a. visste de at man var heldig hvis man var steinberging før i tida, da var man sikra en jobb i tømmerfløtinga, og man hadde sett Hokksunds eneste lyskryss gå i spinn av alle bilene som kom etter hverandre. Sånn går det når lyskryss blir stilt inn til å bli grønt når det kommer en bil, og skal være rødt hele tiden ellers... Og alle var enig om at det hadde vært en fin tur!

Nattlige tegninger

Nattoget er helt fantastisk, og samtidig veldig sært. Du sitter inne i en togvogn sammen med masse andre folk. Å sove er noe av det mest sårbare jeg veit om. Så å gjøre det i en togvogn sammen med masse andre mennesker er egentlig litt rart. Jeg liker å snakke litt med sidemannen før vi sovner, hvis jeg sitter ved siden av noen. Det kan jo hende at han eller hun får høre meg snorke i løpet av natta, eller ser meg i en mindre heldig utgave av meg selv. Da vil jeg helst ha oppretta litt naturlig kontakt med vedkommende først. Hvis ikke kan det fort bli litt pinlig å våkne opp i samme togsete neste dag. 


Sist gang jeg tok nattoget satt jeg ved siden av ei gammel dame. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra Paris, og var fortsatt litt gira etter min siste dag der... Så jeg sovna ikke med det første. Etterhvert sovna den gamle dama i setet ved siden av. Hun så så fredelig ut, og var rett og slett helt nydelig. Gamle damer kan være utrolig vakre. Så jeg bare måtte tegne henne. Jeg tror ikke hun oppdaga at jeg tegna henne, selv om hun våkna noen ganger. Har begynt å fundere på hva normene er for sånt. Skal man spørre om man kan tegne noen? Da blir det isåfall mye mer konstruert situasjon. Da blir magien i øyeblikket fort borte. Jeg hadde sikkert ikke fått lov til å tegne henne når hun sov heller. Dessuten blir man ganske anonym når man tegnes. Jeg klarer ikke å gjengi noen så likt akkurat. Også er det jo et offentlig sted. Men jeg veik ikke... Burde jeg kanskje spurt...

Her er hun iallefall. En gammel dame i natten på vei til Trondheim.

Påskemysteriet

Noen ganger i livet oppdager man at man er nordmann. Jeg oppdaget det igår. Jeg befant meg 1000 m.o.h. med resten av familien, med ski på beina, Bergans regnjakke, i sludd, hagl og tåke, og vi hadde tenkt til å kjøre opp og ned denne bakken i noen timer, sånn for gøy. Jeg tror ikke mange andre enn nordmenn vil synes det er definisjonen på en perfekt påske. 

Den siste dagen i Paris... En vandrehistorie

Jeg har finni ut at den siste dagen min i Paris fortjener et blogginnlegg. Føler jeg skylder verden å fortelle min historie, for å gi mot til alle andre vimsehuer der ute som har liknende historier å fortelle. Dere er ikke alene! Jeg veit jeg kommer til å bli mobba og hengt ut, men sannheten må fram. Jeg ofrere meg...

Når jeg blir kjent med nye mennesker skjønner de ofte ikke hvorfor jeg sier jeg er vimsete. Etterhvert får de erfare det...

Det er siste dag i Paris etter noen nydelige vårdager med museumsbesøk, kirker, kafeer, salsa, baguetter og The holiday. Mitt hjem denne tida har vært Jenny sin loftshybel i 7. etasje i en eldgammel bygård i sentrum av Paris. Den er akkurat som et studentkrypinn i Paris skal være:

• Knøtt liten (stua er også kjøkkenet er også gang er også soverom er også arbeidsværelse er også bad (dvs. vask)), man må omrokkere mennesker der det er breiest i rommet hvis en person skal forbi en annen. 
• Det er utsikt til Eifeltårnet, og bygårdstak med orange piper. 
• Det trekker ikke fra vinduet, det blåser... 
• Strømmen går etter noen minutter når noe mer enn kjøleskapet skal ha strøm. Etter det er det disko en stund... 

Jenny har en herlig presentasjon selv på sin blogg, her

Så er altså siste dag kommet, og jeg har et stramt program fra morgen til avreise. Planen er å møte Jenny halv 5 for å spise etter å ha vært hjemom og pakka for så å dra til flyplassen halv 6. Turen gikk kl halv 9 på morgenen først til Sacre Coeur, så Dali-museet, kafebesøk, også Pompidousenteret (dvs. samtidskunst). Halve museet var stengt, men jeg klarte likevel å bruke en god del tid der inne... 

Når jeg går inn på et kunstmuseum, særlig aleine, opphører tid, sted, klokke og mobil å eksistere. Jeg går inn i en boble. Det samme skjedde på Louvre der jeg gikk 6 timer og hørte på Sigur Ros, så på kunst og ikke sa et ord til noen, helt til vakta sa noe til meg. Da klarte jeg ikke helt å bruke munnen til å forme ord lengre, den evnen var blitt borte i museumsgangene... Jeg brukte 6 timer på Louvre, jeg aner ikke hvor lang til jeg brukte på Pompidou... Etter det gikk jeg for å finne noen bruktbutikker som Jenny hadde tipsa meg om. Vel inne gikk jeg meg bort i bruktklær! Rett og slett, det var så mye! Jeg fant kjole og sko og  skinnhansker. 

Rett før jeg skulle til å prøve den ene kjolen tok jeg en titt på klokka. Også så jeg en gang til på klokka... Klokka var halv 5... Ifølge planen min skulle jeg og Jenny spise middag sammen halv 5... Jeg innså at jeg ikke hadde sett på klokka eller mobilen siden halv 9 på morran. Jeg hadde vært fortapt i kunst, god mat, tatt 200 bilder og bare vært i Paris.

Da tok jeg opp mobilen. Der fant jeg 10 tapte anrop og 3 meldinger, alle fra Jenny. Den første meldinga var kommet i 12-tida. Jenny kunne ikke spise middag likevel, noe hadde kommet opp. Enda godt tenkte jeg... Neste melding var litt mer bekymra, hvor er du egentlig Helene... Siste meldinga hadde hu vel nesten gitt meg opp. Hu regna med jeg var utenfor mobildekning... Det var jeg jo forsåvidt... Jeg ringte opp og fikk roa ned Jenny med at jeg fortsatt levde og ikke lå i en rennestein i Paris et sted. 

Turen gikk så ganske fort hjem til Jenny, hvor det blei ekspresspakking på 10 minutter, metro og tog til flyplassen. Vel fremme på flyplassen går jeg mot insjekking. Når jeg kommer fram til skranken kommer jeg på det. Jeg har glemt passet hos Jenny... Det tok jeg ut av veska første dagen og la på skrivepulten. Der ligger det fortsatt... Jeg rekker ikke frem og tilbake til Jenny nå, og jeg ringer fortvila og handlingslamma Jenny, for andre gang idag... Vi bestemmer at jeg skal prøve å sjekke inn, og at Jenny kan komme hvis det ikke går. Når jeg kommer til skranken igjen er jeg nesten på gråten, noe som kan ha direkte sammenheng med at jeg får sjekke inn uten pass. Fornøyd og med boardingpasset i handa kan jeg endelig forsikre Jenny at jeg er på vei til Norge. 

Neste skritt på veien er sikkerhetskontrollen som viser seg å være mye strengere enn på Gardermoen. Her er det ransaking av all bagasje. Jeg har selvfølgelig sitti på min trillekoffert for å få den igjen, og den skal vakta endevende. Hu prøver å dra igjen glidelåsen når hu er ferdig, og jeg må nesten le... Etter 10 min ompakk er jeg endelig klar til å dra igjen glidlåsen, og det går akkurat. Jeg er klar for flyet! Men nei, en av vaktene tar tak i meg. "We have to check that luggage! You cannot go!" Jeg prøver å si at jeg har blitt sjekka, men vakta fortsetter bare å skravle på fransk. Jeg holder på å sette meg ned og bare gi opp, det er visst ikke mulig å komme hjem idag... Endelig griper vakta som sjekka meg inn og sier at jeg faktisk er sjekka, og jeg får lov til å gå. Den ene vakta gjør meg oppmerksom på at jeg har mista boardingpasset mitt på gulvet, uten det hadde jeg ikke kommet langt... Jeg får det og går endelig mot flyet mitt. 

Jeg kom meg hjem til Norge den dagen. Hvem skulle trodd...

Sukkerkick...

Det har nå gått over et halvt år siden jeg slutta å spise sukker( og alt det er sukker i), gjær (og alt det er gjær i), havre(og alt det er havre...ja dere skjønner greia...), mais, kaffe, sopp, blåbær, tranebær, bokhvete, honning, sirup, druesukker, ølgjær, druer (inklusive rosiner, ja det er en drue, bare i forkledning...), bønner, myse, hvit fisk, krabbe, fersken og sesam. Også fant jeg også ut at jeg ikke tålte kiwi, granateple og hasselnøtter... Jommen sa jeg snickers og twist! Alt dette skulle jeg altså holde meg unna i et halvt år. Det har vært en spennende tid hvor jeg har lært mye nytt og fått mange nye erfaringer og fred og politikk og sånn. (Følte det blei litt mye idyllisering ala missekåring når jeg begynte på den setningen...) Okei... Det har vært utrolig utfordrende, forferdelig slitsomt, tungvint, irriterende, og jeg har følt meg utrolig sær... 

• I juleseskap: Nei, jeg har med meg mitt eget knekkebrød jeg... og Nei, takk, du har sikkert bakt 15 utrolig gode kaker, men nei takk...
• På Egon: Helene - Du, er det sukker i tacokrydderet?  Servitøren- Nei, jeg tror ikke det (samtidig som han tenker:  Okei! Er det mulig å være så vanskelig? Nå har vi fått en slankehysteridame som gjest. hvor mye sukker går det an å få inn i en pose tacokrydder??? Der går grensa, jeg gidder ikke gå inn på kjøkkenet, finne fram posen og undersøke alle ingrediensene bare for at hu skal få et milligram mindre sukker inn i kroppen...) Helene - (som skjønner hva servitøren tenker) Du skjønner jeg TÅLER ikke sukker... Servitøren - Åja... Ehh, ja, jeg skal gå å sjekke det jeg (tenker: går det virkelig ann å ikke tåle sukker? Man nå må jeg jo nesten sjekke, sånn at hu ikke får no slags anfall eller no iløpet av kvelden...) 
• I Frankrike: Har du lyst på en øl? Nei, du jeg tåler ikke det jeg... Du har ikke en wiskey?
• I kantina på skolen: Har du bare kanel til grøten? Og er det sukker i salaten?

Også er det endel ganger man bare ikke orker å ta regla om igjen på hvorfor man ikke spiser det man ikke spiser, og hvorfor det er sånn og at folk skal synes så synd på deg... at man ikke orker å si noe, men bare prøver så ubemerka som mulig å spise nista si med knekkebrød og salami, og takke nei til kake og sjokolade, som om man ikke hadde lyst på eller noe... Som om... 

Som jeg har skrivi før gikk det etterhvert greit å leve uten sukker. Jeg var avhengig(ja det er fullt mulig og ganske vanlig, bare les her), men ble satt fri fra sukkersuget etterhvert. Nå tester jeg sukker etter et halvt år uten. De to første ukene var sukker altfor søtt! En liten sjokoladebit var nok for en dag! Men sakte men sikkert har sukkeravhengigheten sniki seg innpå igjen. Jeg trodde den var glemt og borte for alltid. Men den er tilbake. Det er også den vonde magen... Alt er som før med andre ord. Og veit du hva det betyr? Jo det betyr 6 nye måneder uten sukker.. Hurra! Men denne gangen gidder jeg ikke kutte ut makrell i tomat og leverpostei. Ting man ser det er sukker i er en ting, å ha oversikt over innholdet i alle potetgullposer, leverposteier, alt kjøttpålegg og yoghurttyper er noe ganske annet... Også utsetter jeg med å begynne med dietten igjen på alvor til etter påske... (Nå er det sukkernarkomanen som snakker... Bare en bit til! Du trenger meg! (Det var sukkeret som snakka...)). 

Ønsk meg lykke til! 

Helene tar en sukkerutskeielse. Finn fire ting med sukker på bildet, og du vinner en diplom med innskriften: Jeg er en sukkernerd og stolt av det!

Brukte funn!

På lørdag var det brukt- og antikkmesse. Jeg liker brukt- og antikkmesser. Det er godt organisert, sære selgere (ofte med samlemani), noe er selvfølgelig dyrt, men du kan gjøre endel kupp, det er mye mere fint og gammelt å finne enn på loppis, og plutselig er det spontanopplesning av dikt utafor vaffelkafeen i foajeen. Det har sjarm på høyt nivå! Jeg forelsket meg flere ganger i løpet av turen inne på samfunnshuset. Jeg faller lett for fine bokser, så nå er samlinga øverst på kjøkkenskapene utvida med to. Ellers har jeg fått meg hjulvisp av god gammel kvalitet (håndvispeepoken i mitt liv er offisielt over), desilitermål som ikke er til bruk ved salg, eggeglass og en bunke med gamle postkort. Da snakker vi ikke postkort fra Bergen, men kort i gammel stil med franske damer i svarthvitt. Selgeren, type gammel kortsamler, blei helt betatt av at jeg i det hele tatt var interessert i å kjøpe kort og samtidig var så ung (jeg dro gjenomsnittsalderen betraktelig ned der inne), at han omtrent gav meg kortene. Jeg tror han hadde ett håp om at han hadde møtt den nye generasjonen med kortsamlere og så på dette som en investering.Han er fornøyd, jeg er fornøyd og alle er glade!

En nomade med mange hjem

Hva er egentlig et hjem? Trondheim er hjemme, i leiligheten bak den røde døra med Lise. Men så har man jo andre hjem. I Krokstadelva hos mamma og pappa, i eventyrhuset med hage der blåveisen vokser i plenen, der man ser elva strømme i dalen og edderkoppene invaderer soverommet. Men jeg har også et hjem hos Idunn og Emir. I leiligheten der middagene er gode, man kan sovne på sofaen etter en lang dag i praksis. Et annet hjem er nattoget til NSB. En liten kupe for meg selv, med vask, to senger, der man våkner opp et helt annet sted enn man la seg. Eller en stol  der man kan krype opp i fosterstilling og søvnen blir forstyrret av natteravner i telefonsamtaler med potensielle kjærester, og se fjellene suse forbi utenfor vinduet, soloppgangen over vidda. (Freedom!) Det føles godt å være en nomade, ikke rotløs, heller mange røtter.

Hva er så et hjem?

Først og fremst er det følelsen du får. Du er hjemme og ikke på besøk.Sagt med Coop: Litt ditt...

Du vet det er vinter

når...

• Det er is på innsiden av vinduene, i alle rom. Dette er også et tegn på en litt fuktig leilighet.
• Du våkner i fosterstilling med en arm utenfor dyna, som du ikke har følelse i.
• Du må ha på yttertøy og votter inne, og vannet er blitt så hardt at det ikke vil ut av springen.

(Punktene over har også sammenheng med at Helene i løpet av denne kuldeperioden, med - 25 i Trondheim, fant ut at det var dumt å lufte. Problemet var at hun fant det ut etter 4 dager.)

• Du fryser selv om du har på tre lag med ull under yttertøyet når du er ute.
• Du skal på tur til Paris, og husker ikke hva slags tøy eller sko man går med når det er + 10.
• Hver gang det snakkes om edle metaller er det medalje i OL man mener.
• Tulipanene koster mer enn en kinobillett, og du kjøper de fordi de er det eneste tegnet på vår.
• Torgeir har ikke dårlig samvittighet når han fyrer, fordi han gjør det for å overleve
• Du har glemt hvordan man går normalt, og ser ikke forskjell på skøytebane og fortau.
• Du går selvfølgelig midt i veien, sammen med alle de andre fotgjengerene.
• Strømregningen er blitt en like stor bekymring som semesteroppgave

Flere vintertegn?

Hjemmebesøk

Igår var jeg på besøk hos Torgeir. Torgeir har mange morsomme og fine ting.

Torgeir har Buddha, Buddha er fin i sølv.

Torgeir har Barbiemassegravadventsstake. Torgeir er litt ond, og ganske morsom.

Torgeir har Bambi, Bambi har pynta seg, Bambi er fin, og Bambi liker å spise sommerfugler.

Hos Torgeir får man te, man kan få peppermynTe hvis man vil ha det.

Froskeprinsen bor hos Torgeir, det er helt sant!

Torgeir har mange lys, fine lys!

Jeg liker å være hos Torgeir og bli satt ut av Tarzan som kommer ut av huset sitt og gauler hver time, og å spille Ligretto til langt på natt. Det er koselig det!

2/3 unnagjort

Jeg har nå gått 4 måneder på kur for matintoleranse. I løpet av de månedene har jeg ikke spist noenting av disse matvarene, eller matvarer som inneholder dette:

Sukker, gjær, ølgjær, kaffe, havre, sesam, mais, blåbær, fersken, grapefrukt, kiwi, sopp, 
druer, hvit fisk, krabbe, bokhvete, østers, tunfisk, kidney-bønner, tranebær og pekan-nøtter.

De siste tinga på lista har gått veldig fint, i og med at jeg enten ikke veit hva det er eller aldri har spist det. Sukker har vært verre. I begynnelsen var det særlig vanskelig å gå i butikken og finne ut hva man skulle ha til middag og pålegg til den ene knekkebrødtypen jeg kunne spise. Det er sukker i ALT!
Jeg nevner i fleng: makrell i tomat, leverpostei, alle ferdiglagde sauser, potetgull, chilinøtter, tacokrydder...

Diverse ahaopplevelser har det vært i løpet av kuren.

1. Rosiner er tørka druer
Dette tok det er tid før jeg fant ut... Rosiner er ikke bare rosiner, det har vært noe annet i sitt tidligere liv. Det oppdaget jeg ca en uke inn i kuren. Svisker fant jeg ut at var plommer i et tidligere liv, så begynte å spise det istedenfor.

2. Man kan overleve uten sjokolade
Det tok en stund før jeg virkelig trodde på at det gikk an å leve uten sukker. Nå skjønner jeg ikke hva som var problemet. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har mer lyst på brød med makrell i tomat enn en sjokolade akkurat nå.
3. Mat er søtt
Etter noen uker uten sukker begynte all mat å smake søtt. Risengrynsgrøt med kanel og smør er sinnsykt søtt. Spagetti bolognese med gulrøtter og løk, det er jo reine godteriet. Eller epler, får nesten dårlig samvittighet av å spise det...

4. Det fins sukkerfri ketchup
Etter 3 1/2 måned oppdager jeg at det fins sukkerfri ketchup. Hvorfor har det ikke vært mer reklame for det? Det er den med grønn kork! Hvilken lykke! Spiste ketchup-middager i en uke, og hver dag var det like godt.

5.  Brød er ikke det samme uten gjær.
Bakte brød med bakepulver en stund, men gav opp etter 4 mislykka brød som kunne brukes som hammer, balltre eller slegge. Alt etter behov.

I det hele tatt har kuren gått veldig fint. Nå er det bare to måneder igjen til jeg kan begynne å teste om jeg tåler ting igjen. Gleder meg til brødskive med makrell i tomat!

Advarsel!

Ikke kjøp nsb-miniprisbillett med sovekupe til feil dag.

Hvorfor?

1. Det er generelt dumt å kjøpe en billett til noe en ikke skal ha
2. Det er generelt dumt å kjøpe en miniprisbillett til en dag man ikke skal, siden den ikke kan forandres
3. Det er generelt dumt å kjøpe en sovekupe i tillegg til miniprisbilletten til en dag man ikke skal, siden den ikke kan forandres, og fordi det blir veldig dyrt.
4. Det er generelt dumt å kjøpe mer enn man må.
5. Det er generelt dumt å kjøpe en billett og ikke møte opp etterpå, nsb-konduktøren blir så forvirra når du aldri kommer.
6. Det er generelt dumt å forvirre nsb-konduktører, for da kan de bli gretne. Eller veldig pratsomme, for å få oppklart hva som har skjedd.
7. Det er generelt dumt å gjøre nsb-konduktører pratsomme eller gretne på ett nattog, da kan passasjerene bli så irriterte på nsb.
8. Det er generelt dumt at passasjerene er irriterte på nsb, for da tar de fly neste gang.
9. Det er generelt dumt at passasjerene flyr neste gang, for da ødelegger vi jorda.

Altså: Ikke kjøp billett til feil dag, særlig ikke miniprisbillett med sovekupe på nattoget til Oslo, det ødelegger jorda.

Brannmann Sam, du kan stole på han!

Og hvis han ikke er der kan du regne med stedfortredende Brannmann Helene. (lurer på hva branndamene egentlig kaller seg. Jeg føler ikke min kvinnelighet er truet av å kalle meg brannmann, men kanskje damene som er brannmenn føler det, har en teori på at de er en smule mer maskuline enn meg og kanskje vil bli kalt dame for å beholde sin kvinnelighet... Eller kanskje de egentlig er fornøyd med å kalles menn, de beviser jo at en ikke trenger å være mann for å være mann! Tror jeg må finne en kvinnelig brannmann/ branndame og spørre... Jeg har uansett ikke utdanning innenfor området, iallefall ikke nok, og kan vel ikke kalles noen av dela.) Beklager avsporinga, og det altfor tidlig i innlegget...

Poenget er, for å komme til det, at jeg allerede på den andre dagen i det nye året gjorde en bragd uten like i slokningsarbeid. Jeg og familien var på familieselskap, som familier en gang iblandt er, og spiste mye god mat, skravla om livssituasjoner, studier, fjernere familiemedlemmer, små og store begivenheter, unger, hvor fort tida går, når man blir voksen, fjellturer, Tour de France, tidligere lærere, kunstens vesen og bæsj (overraskende lenge og inngående om nettopp dette emnet). Midt i denne samtalen om bæsj ser vår heltinne Helene ut mot kjøkkenet og får litt problemer med fokuseringa. Helene har litt problemer med fokuseringa, og har fått seg lesebriller, men dette var likevel litt mer uklart enn det pleide å være. I tillegg lukta det vel kanskje en smule brent? Helene, som den ansvarsfulle personen hun er, reiste seg og gikk ut på kjøkkenet for å se om fokuseringsproblemene løste seg, eller om det var et annet problem man snakket om. Da Helene kom ut på kjøkkenet hadde hun fortsatt store fokuseringsproblemer, ja enda større enn i stua, det brant visst på kjøkkenbordet. Jeg får gå bort å se hva slags brann det er, tenkte Helene for seg selv, og gikk bort til bordet. Brannen var ikke så stor, det brant i noe ugjenkjennelig som lå på bordet, det hadde tydeligvis begynt i et stearinlys som hadde brent ned i en messinglysestake. Bordet hadde visst fått litt medfart det også, og for en røyk det lagde, hele kjøkkenet var grått. Dette må jeg slokke, tenkte Helene for seg selv, men først må jeg jo finne ut hva slags brann dette er, det er jo stor forskjell på å slokke en oljebrann og en vanlig brann. Siden brannen hadde startet i et stearinlys tenkte Helene at det nok ikke var lurt å hive et glass vann over det hele. (Hun hadde nemlig prøvd å slokke et stearinlys under vasken før, og det hadde fått eksplosive konsekvenser.) Helene så seg rundt på kjøkkenet, gikk til vasken og fant en litt fuktig klut. Den kunne vel kanskje funke. Så gikk hun tilbake og slukket litt etter litt brannen. Det funka veldig fint.

Akkurat mens hun stod der og slukka brannen kom en annen av gjestene inn på kjøkkenet. Forfjamsa som nykommeren så ut tenkte Helene det var best å forklare hva som skjedde. Jeg står bare her og slukker en brann jeg, sa Helene uten så mye mer om og men. Det forstod jo den andre var både fornuftig og smart og hun gikk ut på stua til de andre gjestene. Det brenner på kjøkkenet, sa hun da, det er jo greit å informere de andre tenkte hun sikkert. De andre så inn på kjøkkenet og sa konstaterende, Ja. Det var riktig det. Som om denne beskjeden var litt for uventet og vanskelig å ta inn ble det først full oppstandelse etter noen lange sekunder. Men så var plutselig alle så opptatt av å slukke brannen som allerede var slukket. Roping og hoiing. Det må luftes! Er det slokka?!? Tre stykker skulle hjelpe til med å lufte gjennom ett vindu, sånt kan jo ikke gå bra, så da gikk en kopp i gulvet og nesten en til. Etterslokningsarbeidet ble også tatt hånd om av tre stykker. Vann og klut, mer vann, mer klut. Huset var redda og brannen var slokka. Heltinnen Helene fikk mang en takk og brannvarsleren, som tidligere på dagen hadde merka at det var ribbe i ovnen, men ikke hadde ensa et rom fullt av røyk, fikk mye kjeft og smell. Også levde de lykkelige videre med et svidd bord og en litt senil røykvarsler.

Bartefolk i barteby på tur i barteskogen

Dagens lærdom:

• Å stille klokka betyr ikke at man kan sove så lenge man vil
• Hvis man skal rekke bussen er det en fordel å være tidsnok ute
• Jo høyere over bakken man kommer, desto kaldere er det. Dvs. når det er høst i Trondheim by, kan det være vintertendenser i bymarka.
• Forskjellen på vanter og hansker har mye med hvor varme de er.
• Når man har stilt klokka er det mørkere om kvelden

Det har med andre ord vært en nyttig og lærerik dag! Dagen startet med forsoving, og det er ganske bra gjort siden man allerede hadde stilt klokka en time tilbake. For min del kunne man gjerne stilt klokka to timer tilbake i samma slengen, og kommet på linje med Islands tid. Vi er jo tross alt nesten samma slekta, så det hadde vært ganske så logisk. Overgangen til vintertid er en seier for alle oss B-mennesker som kjemper oss opp om morran og alltid er for seint ute, rett og slett fordi det er for tidlig. Generellt er jeg altså for vintertid, og er det en dag man burde klare å stå opp tidsnok så var det vel idag...

Idunn, Emir, Lise og jeg skulle på ekte nordmannsvis ut i skogen og tusle, som seg hør og bør for en nordmann i ny og ne. idunn og Emir stiller i klassen sporty, mens Lise og jeg stiller vel heller i klassen mindre sporty. Derfor var det helt naturlig at jeg og Lise forsov oss og akkurat ikke rakk bussen (fordi vi stod i feil gata, dronning, konge, hva er egentlig forskjellen i disse likestillingstider???). Da fikk de sportye gått av seg litt sportyhet i en time før vi kom og kunne være med på innspurten i rusletempo.
Den første overraskelsen idag kom da vi tok bussen opp til skogs og oppdaga at til skogs var det snø. Det var heller ingen gule fine blader på trærne som vi hadde tenkt til å ta bilde av. Ut fra dette springer teorien om at jo høyere over havet man kommer, desto kaldere er det.
Iløpet av turen kom vi også inn på forskjellen på hansker og vanter. Er det en forskjell, og isåfall hva er forskjellen??? Her er det vi kom fram til, protester er fullt lovlig! Forskjellen ligger i varmekvalitet. Vanter er tynnere enn hansker, og hansker er ofte fóret (med unntak av skinnhansker, men her kommer varmeperspektivet inn). Vanter er ofte i bommull el.l og er strikka. Hansker er i mange materialer, men ofte i vind og noen ganger vanntette materialer. At vi har to begreper om vanter og hansker har jeg fundert over en stund, og denne oppklaringen var veldig befriende. Hvorfor vi har to begreper, og ikke bare kaller alt for hansker har jeg likevel ikke klart for meg. Vi kaller da ikke tynne votter for noe annet...
Etter en vellykket tur i barteskogen oppdaget jeg at allerede i halv 6-tida var det søkk mørkt ute. Jeg har en teori om at dette har sammenheng med den nevnte klokkestillinga, og vurderer derfor å revurdere forslaget om å stille klokka to timer tilbake. Dessuten holder ikke Islandsargumentet, for de har jo stilt klokka de også... Og tre timer blir nok litt drøyt for A-menneskene å godta, jeg innser det.

Og alle var enig i at det hadde vært en fin dag!