Bloggprosjekt

Det er nå 1 1/2 uke til jeg begynner i praksis med bloggprosjekt i 10. klasse. Litt delte følelser i forhold til det. Er litt spent på den tekniske biten. Har jo ikke klart å legge inn en annen bakgrunn på min egen blogg ennå, og sånne ting som det
Bilde: vg.no                                                                                  bør jeg kunne før jeg skal lære det til elevene... Selve planleggingen av prosjektet er litt igang,  har endel gode ideer, men syns fortsatt det er vanskelig å finne ut hvordan jeg skal få elevene, og særlig gutta, gira på å blogge. Alle elevene skal opprette hver sin blogg, og målet er skriveglede og tekstproduksjon, framfor formelle krav til faglig innhold. Tror det blir veldig gøy, hvis jeg får med meg elevene. Gleder med til å se alle bloggene de lager.

Noen som har ideer til gode blogger å vise fram? Særlig med tanke på å fenge gutter i 10. klasse?

Bengalsk ettertanke

Jeg var på bispedømmerådsmøte idag, valgt av folket til en ny periode på 2 år. Første møtet med nytt råd, og jeg blir bedt om å holde andakt. For biskop, prost, prest, rektor på Diakonhjemmet og resten av den lærde gjengen som jeg ikke kjenner. Sette standaren liksom. Så her er den ... Standaren.

Det er tider for store tanker. Andakt betyr ettertanke. Det er ett nytt tiår, og jeg er i begynnelsen av 20-årene og skal finne ut hva jeg skal bli, hvor jeg skla bo og hvem jeg skal være. I sakspapirene til den ene saken vi hadde på Kirkemøtet i høst, om aldersgruppa 18 - 30 år, leste jeg om noe som het 23-årskrisa. Jeg visste ikke at det var noe som het det, men jeg har jo kjent det på kroppen, sånn hvis jeg kjenner etter... Forventningene om å få jobb, hus, mann, bil,barn, katt, hund og en kjøkkenhage. Valgene som må tas for hvor jeg skal bo og jobbe, og gjøre med dagene, ja, hva slags liv jeg skal ha. Det er spennende og samtidig skremmende.


Midt i denne krisa blir jeg bedt om å holde andakt.


Og jeg tenker på livet. Hva som gjør livet verdt å leve. Og jeg tenker på et foredrag jeg hørte, ei fra Grønn Hverdag fortalte om livet. Det var på klimaseilasen til København, som Bispedømmerådet og Ungdomsrådet  deltok på i desember. Hun snakka om livskvalitet, om at vi kjøper og kjøper og aldri blir lykkelige. Om gleden ved å være på en hytte langt inne på skauen, alene, og høre at naturen lever, og kjenne at en er en del av skaperverket.


Det er en vesentlig forskjell mellom høy levestandard og høy livskvalitet.


Første gang jeg virkelig innså dette var etter jeg hadde vært i Bangladesh med KFUK/M på utveksling til YWCA der. Før vi dro hadde jeg et bilde av Bangladesh som bestod mye av fattigdom, elendighet, sultne barn, triste mennesker og nød. Så kom jeg til Bangladesh, det var kl 4 på morgenen. Fuktigheten slo imot meg, og det samme gjorde folkemengden.


Visst var det fattig, visst var det barn som banka på bilvinduet og tagg, slitne busser, kakkerlakker på stådo, harde senger, og altfor mange mennesker på ett sted, iallefall for en nordmann. Men det var også så fargerikt, grønt og frodig. Det var en utrolig nærhet mellom mennesker, ingen eldre damer som bodde alene i en villa med hjemmesyepleien som eneste besøk et øyeblikk midt på dagen. Det var gjestfrihet og en enorm stolthet oversitt eget folk og land, det var dans, sang, gaver, nye venninner, latter og glede.


På ett av seminarene vi hadde når vi var i Bangladesh snakka vi om kriminalitet og levestandard. Ei av jentene spurte da om det var noe kriminalitet i Norge. Ja, det var jo det svarte vi. Hun tenkte litt ... -Men det er vel ingen voldtekter eller vold i hjemmet? -Jo, sa jeg, det er endel av det. Hun så bare rart på meg. -Hvorfor det? Jeg var svar skyldig. hun hadde et bilde av Norge. vi var verdens rikeste land, og hadde det godt på alle måter. Hennes bilde av Norge var like feil som mitt bilde av Bangladesh. gleden, lykken, livskvaliteten, elendigheten, kriminaliteten, tragediene har lite med levestandard å gjøre. Jesus sa selv -Pass dere for pengebegjær! For det er ikke det en eier som gir livet, selv om en har overflod.


I kampen for skaperverket er dette noe kirka må holde fram. Vi må tørre å være en motvekt mot forbrukersamfunnet og den innholdsløse bruk- og kastkulturen. Men vi må også være noe mer enn det. Istedenfor materiell rikdom, er kirkas oppgave, dvs. vår alles oppgave, å se menneskets verdi, skaperverkets rikdom  og gi Guds kjærlighet videre til alle mennesker. Kanskje kan vi finne veien mot et bedre samfunn, for veien gikk tydligvis ikke gjennom større hus og bil.


Jesus sa -Jeg er veien, sannheten og livet.

Foto: Helene

Rickshaw/sykkeldrosjer

Foto: Helene

Skoletime i hygiene i slummen i Kulna

Foto: Helene

Foto: Helene

Saman er ein mindre aleine

Gratulerer ville kanskje noen sagt til en slikt utsagn, men i det selvsagte kan det gjemme seg mye visdom. I en 6oo siders bok med samme tittel gjorde det jammen det også.

Jeg har nettopp dukket opp igjen til virkeligheten etter ett dypdykk ned i Paris sine gater der jeg møtte og ble kjent med den nevrotiske og anorektiske vaskekjerringa Camille, som senere viste seg å være en ekte kunstner, den adelige og stammende postkortselgeren Philibert Jehan Louise-Marie Georges, kokken Franc som ser ut som bare bryr seg om damer (type barbidukker), techno og motorsykkel, og den småsenile mormoren til Franc, Paulette.

Det er lenge siden jeg har lest en bok som har dratt meg så dypt inn. Du legger deg og bare må lese litt før du skal sove, selv om du burde sovi for lenge siden, også blir liggende i to timer og lese ute av stand til å legge boka fra deg. Du føler med personene i boka, du kjenner dem, ler med dem, gråter med dem, håper og drømmer om framtida for dem. De er levende og du har ikke hjerte til å legge ned boka så de slutter å leve. Det er du som gir de liv og du må holde dem i live ved å lese.

Det Anna Gavalda, forfatteren, er best på er historiene.  Det og dialogene er det som løfter boka opp fra papiret.I tillegg får hun meg til å se når jeg leser. Camille tegner og maler, jeg har aldri sett det, men jeg vet hvordan det ser ut. Jeg har heller aldri sett huset til Paulette, eller blomstene i hagen, men jeg vet hvordan det ser ut, og hvordan de lukter. Jeg har heller ikke smakt de flamberte pannekakene til Franc, men jeg vet hvordan de smaker, jeg kan lukte maten på kjøkkenet der han jobber. Jeg har aldri vært i Paris, men jeg vet hvordan Paris føles. Det er så nært, og det er så humoristisk, det er sårbart og direkte. Det er en roman du burde lese.

Nytt år, nye muligheter

2010, alle sier det skal bli så mye bedre enn 2009. Nytt tiår og greier. Men for min del blir det som å hoppe etter Virkola. 2009 har vært det beste året hittil, og skal bli vanskelig å slå. Absolutt ikke umulig, men ikke lett heller. Og bra er jo det, det er jo tross alt livet det er snakk om.

2009 var full av gode ting, og på en av de første dagene i det nye året er anledningen der til å oppsummere litt. Og siden jeg er glad i lister kommer 2009-lista:

2009 vil huskes for blandt annet, at jeg:

• Oppdaget at jeg kunne danse, og lærte meg salsa. Oh lala!
• Fullførte mitt andre år på allmennlærer, og var halvveis til et ordentlig yrke
• Flytta til Trondheim og blei ordentlig glad i byen
• Lærte/prøvde å tegne uten å se
• Lærte å dreie keramikk og blei hekta
• Var på Island og bestemte meg for definitivt å dra tilbake
• Oppdaga den fantastiske porselensknappebutikken Snella og Petronella
• Var i København og sang med biskopene, ropte med Desmond Tutu og blei skuffa over verdens ledere.
• Så min første film i 3D og likte det, det var tross alt Avatar.
• Fikk påvist matintoleranse og spiste ikke sukker, gjær og en masse annet de tre siste månedene
• Sendte hilsen til Hans Majestet Kong Harald, men fikk ikke lov til å tegne et hjerte ved siden av navnet mitt.
• Blei kjent med Strindheim Ten Sing, og blei ordentlig glad i alle der
• Fikk to nye tremenninger, minst.
• Fikk briller, uten at jeg egentlig så dårlig
• Bestemte meg og kjøpte sydentur i løpet av ett døgn, noe som blei en suksess.
• Ble kalt "Herr dirigent" og satte på plass en biskop
• Var på Gåtekonsert og gråt når det var over
• Leste om kollektive selvmord i Finland, englene i universet, hu Lavransdatter, Kurtby, Njål og vennene fra Island og alle de andre barna i Bakkebygrenda
• Blei en folkevalgt og er takknemlig for det
• Kjøpte skinnsofa på loppemarked og trilla den hjem (takk til Idunn)
• lærte om 23-årskrise, og den kom og tok meg.
• Sang oh come let us adore him så mange ganger at jeg husker den til jeg dør, eller iallefall til neste jul.
• Kjøpte teaterkort og blei kulturell av meg
• Var i himmelblåland og drømte meg bort
• Spiste sushi, likte det ikke, likte det litt, likte det mye
• Var på Jomfruland og lå i hvitveisenger
• heiv meg på bloggebølgen

Blandt annet... 2009 vil bli husket, det er året hvor jeg virkelig oppdaget hvor mye gode venner betyr og det er året da jeg innså at det ikke er så lenge til jeg er ferdig utdanna og det er på tide å finne ut hva man vil med livet. Gode ting å ta med videre inn i det nye året altså. Måtte 2010 bringe hell og lykke, utfordringer og slit, glede og tårer, smerte og grenseoverskriding. Men isbading får du meg aldri med på...

Brannmann Sam, du kan stole på han!

Og hvis han ikke er der kan du regne med stedfortredende Brannmann Helene. (lurer på hva branndamene egentlig kaller seg. Jeg føler ikke min kvinnelighet er truet av å kalle meg brannmann, men kanskje damene som er brannmenn føler det, har en teori på at de er en smule mer maskuline enn meg og kanskje vil bli kalt dame for å beholde sin kvinnelighet... Eller kanskje de egentlig er fornøyd med å kalles menn, de beviser jo at en ikke trenger å være mann for å være mann! Tror jeg må finne en kvinnelig brannmann/ branndame og spørre... Jeg har uansett ikke utdanning innenfor området, iallefall ikke nok, og kan vel ikke kalles noen av dela.) Beklager avsporinga, og det altfor tidlig i innlegget...

Poenget er, for å komme til det, at jeg allerede på den andre dagen i det nye året gjorde en bragd uten like i slokningsarbeid. Jeg og familien var på familieselskap, som familier en gang iblandt er, og spiste mye god mat, skravla om livssituasjoner, studier, fjernere familiemedlemmer, små og store begivenheter, unger, hvor fort tida går, når man blir voksen, fjellturer, Tour de France, tidligere lærere, kunstens vesen og bæsj (overraskende lenge og inngående om nettopp dette emnet). Midt i denne samtalen om bæsj ser vår heltinne Helene ut mot kjøkkenet og får litt problemer med fokuseringa. Helene har litt problemer med fokuseringa, og har fått seg lesebriller, men dette var likevel litt mer uklart enn det pleide å være. I tillegg lukta det vel kanskje en smule brent? Helene, som den ansvarsfulle personen hun er, reiste seg og gikk ut på kjøkkenet for å se om fokuseringsproblemene løste seg, eller om det var et annet problem man snakket om. Da Helene kom ut på kjøkkenet hadde hun fortsatt store fokuseringsproblemer, ja enda større enn i stua, det brant visst på kjøkkenbordet. Jeg får gå bort å se hva slags brann det er, tenkte Helene for seg selv, og gikk bort til bordet. Brannen var ikke så stor, det brant i noe ugjenkjennelig som lå på bordet, det hadde tydeligvis begynt i et stearinlys som hadde brent ned i en messinglysestake. Bordet hadde visst fått litt medfart det også, og for en røyk det lagde, hele kjøkkenet var grått. Dette må jeg slokke, tenkte Helene for seg selv, men først må jeg jo finne ut hva slags brann dette er, det er jo stor forskjell på å slokke en oljebrann og en vanlig brann. Siden brannen hadde startet i et stearinlys tenkte Helene at det nok ikke var lurt å hive et glass vann over det hele. (Hun hadde nemlig prøvd å slokke et stearinlys under vasken før, og det hadde fått eksplosive konsekvenser.) Helene så seg rundt på kjøkkenet, gikk til vasken og fant en litt fuktig klut. Den kunne vel kanskje funke. Så gikk hun tilbake og slukket litt etter litt brannen. Det funka veldig fint.

Akkurat mens hun stod der og slukka brannen kom en annen av gjestene inn på kjøkkenet. Forfjamsa som nykommeren så ut tenkte Helene det var best å forklare hva som skjedde. Jeg står bare her og slukker en brann jeg, sa Helene uten så mye mer om og men. Det forstod jo den andre var både fornuftig og smart og hun gikk ut på stua til de andre gjestene. Det brenner på kjøkkenet, sa hun da, det er jo greit å informere de andre tenkte hun sikkert. De andre så inn på kjøkkenet og sa konstaterende, Ja. Det var riktig det. Som om denne beskjeden var litt for uventet og vanskelig å ta inn ble det først full oppstandelse etter noen lange sekunder. Men så var plutselig alle så opptatt av å slukke brannen som allerede var slukket. Roping og hoiing. Det må luftes! Er det slokka?!? Tre stykker skulle hjelpe til med å lufte gjennom ett vindu, sånt kan jo ikke gå bra, så da gikk en kopp i gulvet og nesten en til. Etterslokningsarbeidet ble også tatt hånd om av tre stykker. Vann og klut, mer vann, mer klut. Huset var redda og brannen var slokka. Heltinnen Helene fikk mang en takk og brannvarsleren, som tidligere på dagen hadde merka at det var ribbe i ovnen, men ikke hadde ensa et rom fullt av røyk, fikk mye kjeft og smell. Også levde de lykkelige videre med et svidd bord og en litt senil røykvarsler.

Desemberbarn, det er meg og Jesus det!

Når man er Bursdagsbarn er det endel ting man kan og ikke kan gjøre. Når man er Bursdagsbarn på Lille julaften er dette en ganske fastsatt liste.



Et Bursdagsbarn:
 - kan våkne når hun vil

 - bør åpne bursdagsgaver i senga

 - få mange klemmer

 - kan ikke lage frokost

 - kan gå på skitur

 - kan ikke smøre skia sine selv

 - kan spise grøt
 - kan pynte juletre
 - kan ikke rydde bort eskene etter julepynten
 - kan legge gaver under treet
 - kan gå på julekonsert
 - kan ikke få bursdagsgaver innpakka i julepapir og med julekort

Blanding av bursdag og jul er et kapittel for seg selv. Når man har venner og familie som har bursdag i jula er det noen ting man bør være obs på. man kan altså ikke gi gaver som er innpakka som julegaver. Man kan derimot gratulere med dagen OG ønske god jul i samme slengen. Jeg bestrider ikke at jeg er født samtidig med Jula, så det går greit. Pakkene er derimot til meg og ikke til Jula. Vesentlig forskjell. (Selv om pakkene på julaften er til meg også, men da er det JULEpakker, de er Jula sine også...). I og med at jeg egentlig skulle vært født i januar, og siden Jula var der først er jeg ikke så streng på andres sammenblanding mellom oss. Er ikke så værst å bli blanda sammen med Jesus sin bursdag igrunn. Han sa mye smart, og til bursdagen hans fikk jeg en bok med alt han sa. Mer passende kunne det ikke vært, så da avslutter vi med et ord fra bursdagsbarnet:

Hvor din skatt er, vil også ditt hjerte være.

Hvor er ditt hjerte?

Avlogga

En måned uten PC. Jeg trudde ikke det skulle bli så hardt, men jeg må innrømme det, jeg er en teknologiens slave. Et ekte barn av dataalderen.

Jeg klarte å legge igjen laderen til PCen min på møte i Tønsberg i november, og klarte etter en stund å få spora den opp på hotellet, så var det bare å vente på posten. Etter 2 uker begynte jeg å bli ganske desperat, og ringte igjen. Da lokaliserte de den bak i hotellets postbil og lovte bot og bedring og postsending samme dag. Da jeg endelig fikk laderen min igjen hadde jeg vært uten PC i en måned. Jeg overlevde, men det er såvidt bloggen min har gjort det. I tillegg til min digitale tilstedeværelse har skolearbeidet lidd endel i denne perioden. Oppgaver skrives ikke på papir lengre, og min fagartikkel om musikkvideo er ikke den beste på området. Jeg skylder gladelig på PC-mangel. ALT blir så mye mer tungvint!

Hva gjorde de egentlig før i tida? Sånn før mobil og PC? Har snakka med endel om detta i det siste. Ei jeg snakka med som tilhører mine foreldres generasjon fortalte om når hun var liten og blei syk. Da  sendte mora hennes brev til bestemora hennes, for å høre om hun kunne komme og passe på henne. Mora jobba nemlig (som en av få mødre som på den tida), og ordninger med å være hjemme med sykt barn hadde ikke kommet ennå (man hadde da hjemmeværende mødre som tok seg av sånt). Så hvis de var heldige og postmannen løp fort og veien ikke var for humpete var brevet framme neste dag, og bestemora framme neste kveld. Imens måtte naboen passe jenta.

Og jeg klager over at ting er tungvint?