Brannmann Sam, du kan stole på han!

Og hvis han ikke er der kan du regne med stedfortredende Brannmann Helene. (lurer på hva branndamene egentlig kaller seg. Jeg føler ikke min kvinnelighet er truet av å kalle meg brannmann, men kanskje damene som er brannmenn føler det, har en teori på at de er en smule mer maskuline enn meg og kanskje vil bli kalt dame for å beholde sin kvinnelighet... Eller kanskje de egentlig er fornøyd med å kalles menn, de beviser jo at en ikke trenger å være mann for å være mann! Tror jeg må finne en kvinnelig brannmann/ branndame og spørre... Jeg har uansett ikke utdanning innenfor området, iallefall ikke nok, og kan vel ikke kalles noen av dela.) Beklager avsporinga, og det altfor tidlig i innlegget...

Poenget er, for å komme til det, at jeg allerede på den andre dagen i det nye året gjorde en bragd uten like i slokningsarbeid. Jeg og familien var på familieselskap, som familier en gang iblandt er, og spiste mye god mat, skravla om livssituasjoner, studier, fjernere familiemedlemmer, små og store begivenheter, unger, hvor fort tida går, når man blir voksen, fjellturer, Tour de France, tidligere lærere, kunstens vesen og bæsj (overraskende lenge og inngående om nettopp dette emnet). Midt i denne samtalen om bæsj ser vår heltinne Helene ut mot kjøkkenet og får litt problemer med fokuseringa. Helene har litt problemer med fokuseringa, og har fått seg lesebriller, men dette var likevel litt mer uklart enn det pleide å være. I tillegg lukta det vel kanskje en smule brent? Helene, som den ansvarsfulle personen hun er, reiste seg og gikk ut på kjøkkenet for å se om fokuseringsproblemene løste seg, eller om det var et annet problem man snakket om. Da Helene kom ut på kjøkkenet hadde hun fortsatt store fokuseringsproblemer, ja enda større enn i stua, det brant visst på kjøkkenbordet. Jeg får gå bort å se hva slags brann det er, tenkte Helene for seg selv, og gikk bort til bordet. Brannen var ikke så stor, det brant i noe ugjenkjennelig som lå på bordet, det hadde tydeligvis begynt i et stearinlys som hadde brent ned i en messinglysestake. Bordet hadde visst fått litt medfart det også, og for en røyk det lagde, hele kjøkkenet var grått. Dette må jeg slokke, tenkte Helene for seg selv, men først må jeg jo finne ut hva slags brann dette er, det er jo stor forskjell på å slokke en oljebrann og en vanlig brann. Siden brannen hadde startet i et stearinlys tenkte Helene at det nok ikke var lurt å hive et glass vann over det hele. (Hun hadde nemlig prøvd å slokke et stearinlys under vasken før, og det hadde fått eksplosive konsekvenser.) Helene så seg rundt på kjøkkenet, gikk til vasken og fant en litt fuktig klut. Den kunne vel kanskje funke. Så gikk hun tilbake og slukket litt etter litt brannen. Det funka veldig fint.

Akkurat mens hun stod der og slukka brannen kom en annen av gjestene inn på kjøkkenet. Forfjamsa som nykommeren så ut tenkte Helene det var best å forklare hva som skjedde. Jeg står bare her og slukker en brann jeg, sa Helene uten så mye mer om og men. Det forstod jo den andre var både fornuftig og smart og hun gikk ut på stua til de andre gjestene. Det brenner på kjøkkenet, sa hun da, det er jo greit å informere de andre tenkte hun sikkert. De andre så inn på kjøkkenet og sa konstaterende, Ja. Det var riktig det. Som om denne beskjeden var litt for uventet og vanskelig å ta inn ble det først full oppstandelse etter noen lange sekunder. Men så var plutselig alle så opptatt av å slukke brannen som allerede var slukket. Roping og hoiing. Det må luftes! Er det slokka?!? Tre stykker skulle hjelpe til med å lufte gjennom ett vindu, sånt kan jo ikke gå bra, så da gikk en kopp i gulvet og nesten en til. Etterslokningsarbeidet ble også tatt hånd om av tre stykker. Vann og klut, mer vann, mer klut. Huset var redda og brannen var slokka. Heltinnen Helene fikk mang en takk og brannvarsleren, som tidligere på dagen hadde merka at det var ribbe i ovnen, men ikke hadde ensa et rom fullt av røyk, fikk mye kjeft og smell. Også levde de lykkelige videre med et svidd bord og en litt senil røykvarsler.

Desemberbarn, det er meg og Jesus det!

Når man er Bursdagsbarn er det endel ting man kan og ikke kan gjøre. Når man er Bursdagsbarn på Lille julaften er dette en ganske fastsatt liste.



Et Bursdagsbarn:
 - kan våkne når hun vil

 - bør åpne bursdagsgaver i senga

 - få mange klemmer

 - kan ikke lage frokost

 - kan gå på skitur

 - kan ikke smøre skia sine selv

 - kan spise grøt
 - kan pynte juletre
 - kan ikke rydde bort eskene etter julepynten
 - kan legge gaver under treet
 - kan gå på julekonsert
 - kan ikke få bursdagsgaver innpakka i julepapir og med julekort

Blanding av bursdag og jul er et kapittel for seg selv. Når man har venner og familie som har bursdag i jula er det noen ting man bør være obs på. man kan altså ikke gi gaver som er innpakka som julegaver. Man kan derimot gratulere med dagen OG ønske god jul i samme slengen. Jeg bestrider ikke at jeg er født samtidig med Jula, så det går greit. Pakkene er derimot til meg og ikke til Jula. Vesentlig forskjell. (Selv om pakkene på julaften er til meg også, men da er det JULEpakker, de er Jula sine også...). I og med at jeg egentlig skulle vært født i januar, og siden Jula var der først er jeg ikke så streng på andres sammenblanding mellom oss. Er ikke så værst å bli blanda sammen med Jesus sin bursdag igrunn. Han sa mye smart, og til bursdagen hans fikk jeg en bok med alt han sa. Mer passende kunne det ikke vært, så da avslutter vi med et ord fra bursdagsbarnet:

Hvor din skatt er, vil også ditt hjerte være.

Hvor er ditt hjerte?

Avlogga

En måned uten PC. Jeg trudde ikke det skulle bli så hardt, men jeg må innrømme det, jeg er en teknologiens slave. Et ekte barn av dataalderen.

Jeg klarte å legge igjen laderen til PCen min på møte i Tønsberg i november, og klarte etter en stund å få spora den opp på hotellet, så var det bare å vente på posten. Etter 2 uker begynte jeg å bli ganske desperat, og ringte igjen. Da lokaliserte de den bak i hotellets postbil og lovte bot og bedring og postsending samme dag. Da jeg endelig fikk laderen min igjen hadde jeg vært uten PC i en måned. Jeg overlevde, men det er såvidt bloggen min har gjort det. I tillegg til min digitale tilstedeværelse har skolearbeidet lidd endel i denne perioden. Oppgaver skrives ikke på papir lengre, og min fagartikkel om musikkvideo er ikke den beste på området. Jeg skylder gladelig på PC-mangel. ALT blir så mye mer tungvint!

Hva gjorde de egentlig før i tida? Sånn før mobil og PC? Har snakka med endel om detta i det siste. Ei jeg snakka med som tilhører mine foreldres generasjon fortalte om når hun var liten og blei syk. Da  sendte mora hennes brev til bestemora hennes, for å høre om hun kunne komme og passe på henne. Mora jobba nemlig (som en av få mødre som på den tida), og ordninger med å være hjemme med sykt barn hadde ikke kommet ennå (man hadde da hjemmeværende mødre som tok seg av sånt). Så hvis de var heldige og postmannen løp fort og veien ikke var for humpete var brevet framme neste dag, og bestemora framme neste kveld. Imens måtte naboen passe jenta.

Og jeg klager over at ting er tungvint?

En skjønnlitterær prøvekanin

Hvor gikk alle dagene som kom?

De trøtte morgenene, formiddager på café, de lange forelesningene på ettermiddagene, skravling og vinkveld, nattetimer med tanker og ro.

De rant ut av handa som sanda.

Jeg bladde i kalenderen en dag i august.
Håpa på dagene som skulle komme.
Vi forbereder hele livet den dagen som kommer.
Er vi forberedt nok til å leve i dag?
Vi har ikke tid.
Tid er det eneste vi har.
Hun snor seg rundt oss uten et spor av lyd.
Spora hun setter er det eneste vi ser.

Jeg prøver å fange henne, jeg glipper, jeg faller.
Idet jeg mister kontrollen ser jeg endelig meg selv.

Litterær salong

Jeg går på norsk på høgskolen. Når man har norsk på høgskolen leser man romaner. Det var det jeg var innstilt på når jeg begynte på norsk. Vi skal lese, masse! Og det gjør vi, er stort sett det vi driver med, bortsett fra å snart begi oss ut i en bacheloroppgave. Så en dag kom sjokkbeskjeden. Vi skulle skrive! At vi skulle skrive var ikke ille i seg selv, skrive gjør jeg hver dag, på forelesning, på internett, ja akkurat nå skriver jeg. Men det var ikke sånn vi skulle skrive. Vi skulle skrive. Virkelig skrive, skrive som forfattere gjør, diktere, vi skulle skrive skjønnlitteratur. Jeg har ikke skrevet en novelle siden eksamen i 3. klasse på videregående. Det er 5 år siden det... Om jeg i det hele tatt gjorde det da, tror kanskje jeg skreiv en artikkel...

Vi skal altså skrive en skjønnlitterær tekst. En poetisk, vakker, oppsiktsvekkende, kunstnerisk tekst.

Det er da vel ikke så ille sitter du kanskje å tenker. Og nei, jeg kan være enig i det. Det kunne til og med vært hyggelig, lærerikt, ja, nesten gøy... Hadde det ikke vært for at hele festligheten skal framføres for alle andre norskstudenter i en Litterær salong. Ordet inneholder så mye prestasjonsangst at det halve kunne vært nok.

Jeg går tross alt på høgskolen, og siden jeg slutta på videregående og begynte på universitet og høgskole har artikkelen og fagoppgava vært det som har vært anerkjent. Jeg er blitt en ekspert på å formulere meg akademisk tåkete. Men å formulere seg tåkete uten akademia... Skeptisk...

Jeg har engentlig bare meg selv å takke, jeg veit det... Jeg går på norsk, jeg skal bli norsklærer. Jeg skal få andre til å skrive noveller og dikt. Jeg burde nesten vært god på det. Men det hjelper lite...

O jul med din glede, vi ønsker deg alle velkommen...

Det er jul, det er bare å konstatere. Jeg har prøvd å holde tilbake, men julestemninga har fått overtaket, den møter meg hvor enn jeg snur meg, og overmanner meg.

 I år begynte det vel tidlig, allerede i august begynte koret jeg er leder for å planlegge julekonsert, og i oktober begynte vi å øve på julesanger. Da hadde jeg allerede hørt på julesanger noen uker, som dirigent er det jo min oppgave å finne sangene. Dette må jo gjøres før man skal øve inn sangene, og man må øve inn sangene før man kan framføre dem, ganske logisk igrunn.

Så med et bakteppe av julesangstemning, som jeg til en viss grad klarte å holde i sjakk, gikk jeg intetanende inn på en tilfeldig matbutikk. Hva møtte meg der? Julesjokolade, julekalendere og julemarsipan. Halve butikken var rød. Og det var ikke bare denne tilfeldige butikken som var innvadert av ulmende julestemning. Nei, alle tilfeldige matbutikker jeg siden har gått inn i lider av samme julestemning. Og det har spredd seg. Nå har også alle andre butikker tatt jula inn i varmen.

Etter en tur i Trondheim sentrum kommer du hjem proppa full av julestemning, butikkene lyser jul mot deg, og trærne lyser i gull og sølv. Klementinene er modne og utrolig gode, chaiteen lukter om mulig ennå mer jul enn vanlig, pappa har prøvelaga ribbe og alle snakker om eksamen. Jula er her! Jeg må innrømme det, det er koselig, men jeg gleder meg enda mer til den ordentlige jula!

Sukkernarkoman

I høst fikk jeg vite at jeg har matintoleranse. Det betyr at det er endel matvarer jeg ikke kan spise på et halvt år, og etter et halvt år tåler jeg det kanskje igjen. Uka før jeg fikk vite resultatene av testen var den mest fantastiske uka iforhold til mat jeg noensinne har hatt. Jeg spiste så mye godteri, sjokolade, ja, alt jeg ville  i en hel uke, uten å ha noe dårlig samvittighet. Jeg ante jo ikke hva jeg ikke tålte, så jeg måtte jo spise alt som var godt, det var kanskje siste gang på et halvt år. På slutten av uka var jeg så lei av godteri at jeg nesten håpa på at jeg ikke tålte det...

Det skulle jeg aldri ha tenkt, for spådommen slo selvfølgelig til. Ikke sukker på et halvt år! Jeg hadde jo forberedt meg ganske godt på å få vite resultatet, men sukker var å gå over streken. Sukker! Jeg har lest at man kan bli avhengig av mat. Mat kan ha samme effekt som narkotika, bare i litt mindre format. Det du ikke tåler er også det du som regel er avhengig av. Jeg lider nok av sukkeravhengighet. Da biopaten min foreslo at jeg kunne spise krompiller istedenfor sukker tok jeg han ikke helt avorlig. "Ja jeg får bare knaske masse krompiller istedenfor sjokolade, det blir jo akkurat det samme" Jeg trodde helt særiøst han tulla, krompiller istedenfor sukker, jeg fikk plutselig medlidenhet med de narkomane som blir tilbudt avrusing. Ingenting kan vel erstatte sukker? Men han var like særiøs. Det var da det gikk opp for meg. Jeg skal spise piller istedenfor sjokolade, sure føtter, krokodiller, peacemerker og alt annet Candyking har å by på.

Det var 22 september. Nå har jeg knaska krompiller i litt over en måned, og ikke smakt en eneste sjokoladebit etterpå. Og jeg kan bare si til alle andre avhengige der ute: Det er en vei ut av dette helvete du er i nå. Avhengigheten har overtaket nå, men du kan ta kontroll over ditt eget liv igjen. Jeg har vært der du er nå. Piller tenker du, er ikke det bare en ny avhengighet? Jo, kanskje blir du avhengig av krom. Pilleesken står i skapet, hvorfor ikke ta noen ekstra når man først er igang? Krom, mirakelpillene, det gjør så godt i kroppen å kjenne pille mot tunge. Helsekostbutikken er så nærme, det er bare å stikke ned å kjøpe en eske til. Det er hardt, men jeg har tro på at du kan klare det. Jeg har klart det, og kromsuget har ikke tatt meg ennå. Nå kan jeg gå igjennom godteridelen av butikken før kassa uten å høre ropene fra Sjokolade og Candyking. Jeg vet de er ensomme og trenger meg, men jeg kan ikke ta til meg alle som har problemer. Noen andre kommer til å adoptere de ganske snart. Noen som deg, som hører ropene og ikke klarer å snu deg bort.

Forresten, sjekk ut: the pink robots

http://www.myspace.com/thepinkrobotsnorway