Se min kjole!

Av barn og fulle folk hører du sannheten heter det visst. Fulle folk kan noen ganger glemme det de sa til neste dag, men barn husker, og mener det samme neste dag. Derfor hører jeg mer på barn. Jeg blei ganske så glad da jeg skulle hilse på 3. klasse idag, klassen som jeg skal være lærer for i hele neste uke. Da barna strømmet inn fra skolegården hørte jeg hvin og gledesutbrudd. Studentene er her! ,også, Oooi, hu var fin!, oiii, ja... Se så fin kjole! Se min kjole! Jeg følte meg litt som en utstillingsdokke der jeg stod, men samtidig var det noe herlig barnslig og naivt over gledesutbruddene deres. Jeg tror jeg skal klare meg fint som lærer for 22 herlige unger i en uke når jeg klarte å sjarmere dem i senk med lilla kjole som start...

Fjolls til fjells!

Billett til Vinjerock er kjøpt, fraktet hjem og i hus! Nå må jeg bare finne et lurt sted å oppbevare den fram til jeg skal opp til Jotunheimen i juli. Hurra!

Noen smakebiter fra fjorårets uforglemmelige fjelleventyr:

Den ene jenta, og den andre jenta...

Det var en gang to jenter, som tenkte at dagen idag var en fin dag, ja nettopp idag var en fin dag til å gå en tur. Den ene jenta bodde på den ene sida av dalen, og den andre jenta bodde på den andre sida av dalen, og siden de ville gå tur sammen, fordi turer sammen med en god venn ofte er bedre, ja, ofte mye bedre, enn turer aleine, bestemte de seg for å møtes midt på brua som gikk over elva nedi dalen. Den ene jenta på den ene sida av dalen bega seg ut på ferden nedover bakkene. Hun bodde på solsida av dalen, og der hadde allerede blomstene begynt å titte fram... Sånt må man ta bilde av tenkte den ene jenta, og tok fram kameraet sitt. Når den ene jenta er på tur blir det ofte mange bilder...

Litt lengre ned i bakkene fant den ene jenta planter som hadde liggi under snøen hele vinteren, og som jenta syns var ganske vakre og minnet henne om alt som hadde vært en gang, men som blei borte.Enda lengre ned i bakken møtte jenta en kattepus som gjerne ville hilse på. Kattepusen var riktig så kosete, og ville egentlig være med på turen, men det kunne den jo ikke. Man kan ikke bare ta med seg pusekatter på tur sånn helt uten videre...

Etter å ha kommet ned til brua etter blomster-, foto-, og kattehindringer gjenstod det bare å vente litt på den andre jenta. Men gode venner er verdt å vente på tenkte den ene jenta for seg selv. Hun visste også at andre ofte venta på henne, og derfor må man iallefall tåle å vente på andre litt.

Turen gikk fra Brua oppover elva. Mye ble prata om og mye ble sett. Etter en stund fant de to jentene ei huske som minnet dem om da de var barn. Og jammen var det ikke like gøy å huske nå som da de var små.

Turen gikk videre langs elva hvor jentene fikk se mange nye og spennende steder som de aldri hadde sett før. Et av disse nye og spennende stedene var Hølet. Hadde det ikke vært for det fine skiltet som stod langs elva hadde vel ikke jentene en gang oppdaget at de var på et sted av større betydning. Men Hølet har nå gjort et uutslettelig inntrykk med sin flotte beliggenhet mellom veien og parkeringsplassen som er der.

Jentene kom også over et skilt som var inspirert av ordtaket: Tale er sølv, taushet er gull.

Turen ble avsluttet i Hokksund sentrum der jentene spiste årets første softis. Da var en kommunegrense krysset, et nytt sted, Hølet, oppdaget, de var litt rikere på kunnskap om tømmerfløting, bl.a. visste de at man var heldig hvis man var steinberging før i tida, da var man sikra en jobb i tømmerfløtinga, og man hadde sett Hokksunds eneste lyskryss gå i spinn av alle bilene som kom etter hverandre. Sånn går det når lyskryss blir stilt inn til å bli grønt når det kommer en bil, og skal være rødt hele tiden ellers... Og alle var enig om at det hadde vært en fin tur!

Nattlige tegninger

Nattoget er helt fantastisk, og samtidig veldig sært. Du sitter inne i en togvogn sammen med masse andre folk. Å sove er noe av det mest sårbare jeg veit om. Så å gjøre det i en togvogn sammen med masse andre mennesker er egentlig litt rart. Jeg liker å snakke litt med sidemannen før vi sovner, hvis jeg sitter ved siden av noen. Det kan jo hende at han eller hun får høre meg snorke i løpet av natta, eller ser meg i en mindre heldig utgave av meg selv. Da vil jeg helst ha oppretta litt naturlig kontakt med vedkommende først. Hvis ikke kan det fort bli litt pinlig å våkne opp i samme togsete neste dag. 


Sist gang jeg tok nattoget satt jeg ved siden av ei gammel dame. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra Paris, og var fortsatt litt gira etter min siste dag der... Så jeg sovna ikke med det første. Etterhvert sovna den gamle dama i setet ved siden av. Hun så så fredelig ut, og var rett og slett helt nydelig. Gamle damer kan være utrolig vakre. Så jeg bare måtte tegne henne. Jeg tror ikke hun oppdaga at jeg tegna henne, selv om hun våkna noen ganger. Har begynt å fundere på hva normene er for sånt. Skal man spørre om man kan tegne noen? Da blir det isåfall mye mer konstruert situasjon. Da blir magien i øyeblikket fort borte. Jeg hadde sikkert ikke fått lov til å tegne henne når hun sov heller. Dessuten blir man ganske anonym når man tegnes. Jeg klarer ikke å gjengi noen så likt akkurat. Også er det jo et offentlig sted. Men jeg veik ikke... Burde jeg kanskje spurt...

Her er hun iallefall. En gammel dame i natten på vei til Trondheim.

Påskemysteriet

Noen ganger i livet oppdager man at man er nordmann. Jeg oppdaget det igår. Jeg befant meg 1000 m.o.h. med resten av familien, med ski på beina, Bergans regnjakke, i sludd, hagl og tåke, og vi hadde tenkt til å kjøre opp og ned denne bakken i noen timer, sånn for gøy. Jeg tror ikke mange andre enn nordmenn vil synes det er definisjonen på en perfekt påske. 

Paris i et nøtteskall

Selvfølgelig får man ikke plass til Paris i et nøtteskall. I et nøtteskall ville man kanskje fått plass til noen dråper fortauskaffe, noen baguettsmuler, en bit av en skolisse, minnene av et maleri og en bit av et postkort. Eller vi kan få plass til noen av de 900 bildene jeg tok mens jeg var på tur. Et lite utvalg altså...

Trappa til Jenny, jeg vil også ha en sånn trapp, i Paris!

Morgentrim! Dudu-dududu-dutt-dutt-du...

Turisten!

Rodin kan sakene sine... 

Museet for impresjonistisk kunst - Orly

Louvre

Mona Lisa i fokus...

Den siste dagen i Paris... En vandrehistorie

Jeg har finni ut at den siste dagen min i Paris fortjener et blogginnlegg. Føler jeg skylder verden å fortelle min historie, for å gi mot til alle andre vimsehuer der ute som har liknende historier å fortelle. Dere er ikke alene! Jeg veit jeg kommer til å bli mobba og hengt ut, men sannheten må fram. Jeg ofrere meg...

Når jeg blir kjent med nye mennesker skjønner de ofte ikke hvorfor jeg sier jeg er vimsete. Etterhvert får de erfare det...

Det er siste dag i Paris etter noen nydelige vårdager med museumsbesøk, kirker, kafeer, salsa, baguetter og The holiday. Mitt hjem denne tida har vært Jenny sin loftshybel i 7. etasje i en eldgammel bygård i sentrum av Paris. Den er akkurat som et studentkrypinn i Paris skal være:

• Knøtt liten (stua er også kjøkkenet er også gang er også soverom er også arbeidsværelse er også bad (dvs. vask)), man må omrokkere mennesker der det er breiest i rommet hvis en person skal forbi en annen. 
• Det er utsikt til Eifeltårnet, og bygårdstak med orange piper. 
• Det trekker ikke fra vinduet, det blåser... 
• Strømmen går etter noen minutter når noe mer enn kjøleskapet skal ha strøm. Etter det er det disko en stund... 

Jenny har en herlig presentasjon selv på sin blogg, her

Så er altså siste dag kommet, og jeg har et stramt program fra morgen til avreise. Planen er å møte Jenny halv 5 for å spise etter å ha vært hjemom og pakka for så å dra til flyplassen halv 6. Turen gikk kl halv 9 på morgenen først til Sacre Coeur, så Dali-museet, kafebesøk, også Pompidousenteret (dvs. samtidskunst). Halve museet var stengt, men jeg klarte likevel å bruke en god del tid der inne... 

Når jeg går inn på et kunstmuseum, særlig aleine, opphører tid, sted, klokke og mobil å eksistere. Jeg går inn i en boble. Det samme skjedde på Louvre der jeg gikk 6 timer og hørte på Sigur Ros, så på kunst og ikke sa et ord til noen, helt til vakta sa noe til meg. Da klarte jeg ikke helt å bruke munnen til å forme ord lengre, den evnen var blitt borte i museumsgangene... Jeg brukte 6 timer på Louvre, jeg aner ikke hvor lang til jeg brukte på Pompidou... Etter det gikk jeg for å finne noen bruktbutikker som Jenny hadde tipsa meg om. Vel inne gikk jeg meg bort i bruktklær! Rett og slett, det var så mye! Jeg fant kjole og sko og  skinnhansker. 

Rett før jeg skulle til å prøve den ene kjolen tok jeg en titt på klokka. Også så jeg en gang til på klokka... Klokka var halv 5... Ifølge planen min skulle jeg og Jenny spise middag sammen halv 5... Jeg innså at jeg ikke hadde sett på klokka eller mobilen siden halv 9 på morran. Jeg hadde vært fortapt i kunst, god mat, tatt 200 bilder og bare vært i Paris.

Da tok jeg opp mobilen. Der fant jeg 10 tapte anrop og 3 meldinger, alle fra Jenny. Den første meldinga var kommet i 12-tida. Jenny kunne ikke spise middag likevel, noe hadde kommet opp. Enda godt tenkte jeg... Neste melding var litt mer bekymra, hvor er du egentlig Helene... Siste meldinga hadde hu vel nesten gitt meg opp. Hu regna med jeg var utenfor mobildekning... Det var jeg jo forsåvidt... Jeg ringte opp og fikk roa ned Jenny med at jeg fortsatt levde og ikke lå i en rennestein i Paris et sted. 

Turen gikk så ganske fort hjem til Jenny, hvor det blei ekspresspakking på 10 minutter, metro og tog til flyplassen. Vel fremme på flyplassen går jeg mot insjekking. Når jeg kommer fram til skranken kommer jeg på det. Jeg har glemt passet hos Jenny... Det tok jeg ut av veska første dagen og la på skrivepulten. Der ligger det fortsatt... Jeg rekker ikke frem og tilbake til Jenny nå, og jeg ringer fortvila og handlingslamma Jenny, for andre gang idag... Vi bestemmer at jeg skal prøve å sjekke inn, og at Jenny kan komme hvis det ikke går. Når jeg kommer til skranken igjen er jeg nesten på gråten, noe som kan ha direkte sammenheng med at jeg får sjekke inn uten pass. Fornøyd og med boardingpasset i handa kan jeg endelig forsikre Jenny at jeg er på vei til Norge. 

Neste skritt på veien er sikkerhetskontrollen som viser seg å være mye strengere enn på Gardermoen. Her er det ransaking av all bagasje. Jeg har selvfølgelig sitti på min trillekoffert for å få den igjen, og den skal vakta endevende. Hu prøver å dra igjen glidelåsen når hu er ferdig, og jeg må nesten le... Etter 10 min ompakk er jeg endelig klar til å dra igjen glidlåsen, og det går akkurat. Jeg er klar for flyet! Men nei, en av vaktene tar tak i meg. "We have to check that luggage! You cannot go!" Jeg prøver å si at jeg har blitt sjekka, men vakta fortsetter bare å skravle på fransk. Jeg holder på å sette meg ned og bare gi opp, det er visst ikke mulig å komme hjem idag... Endelig griper vakta som sjekka meg inn og sier at jeg faktisk er sjekka, og jeg får lov til å gå. Den ene vakta gjør meg oppmerksom på at jeg har mista boardingpasset mitt på gulvet, uten det hadde jeg ikke kommet langt... Jeg får det og går endelig mot flyet mitt. 

Jeg kom meg hjem til Norge den dagen. Hvem skulle trodd...

Sukkerkick...

Det har nå gått over et halvt år siden jeg slutta å spise sukker( og alt det er sukker i), gjær (og alt det er gjær i), havre(og alt det er havre...ja dere skjønner greia...), mais, kaffe, sopp, blåbær, tranebær, bokhvete, honning, sirup, druesukker, ølgjær, druer (inklusive rosiner, ja det er en drue, bare i forkledning...), bønner, myse, hvit fisk, krabbe, fersken og sesam. Også fant jeg også ut at jeg ikke tålte kiwi, granateple og hasselnøtter... Jommen sa jeg snickers og twist! Alt dette skulle jeg altså holde meg unna i et halvt år. Det har vært en spennende tid hvor jeg har lært mye nytt og fått mange nye erfaringer og fred og politikk og sånn. (Følte det blei litt mye idyllisering ala missekåring når jeg begynte på den setningen...) Okei... Det har vært utrolig utfordrende, forferdelig slitsomt, tungvint, irriterende, og jeg har følt meg utrolig sær... 

• I juleseskap: Nei, jeg har med meg mitt eget knekkebrød jeg... og Nei, takk, du har sikkert bakt 15 utrolig gode kaker, men nei takk...
• På Egon: Helene - Du, er det sukker i tacokrydderet?  Servitøren- Nei, jeg tror ikke det (samtidig som han tenker:  Okei! Er det mulig å være så vanskelig? Nå har vi fått en slankehysteridame som gjest. hvor mye sukker går det an å få inn i en pose tacokrydder??? Der går grensa, jeg gidder ikke gå inn på kjøkkenet, finne fram posen og undersøke alle ingrediensene bare for at hu skal få et milligram mindre sukker inn i kroppen...) Helene - (som skjønner hva servitøren tenker) Du skjønner jeg TÅLER ikke sukker... Servitøren - Åja... Ehh, ja, jeg skal gå å sjekke det jeg (tenker: går det virkelig ann å ikke tåle sukker? Man nå må jeg jo nesten sjekke, sånn at hu ikke får no slags anfall eller no iløpet av kvelden...) 
• I Frankrike: Har du lyst på en øl? Nei, du jeg tåler ikke det jeg... Du har ikke en wiskey?
• I kantina på skolen: Har du bare kanel til grøten? Og er det sukker i salaten?

Også er det endel ganger man bare ikke orker å ta regla om igjen på hvorfor man ikke spiser det man ikke spiser, og hvorfor det er sånn og at folk skal synes så synd på deg... at man ikke orker å si noe, men bare prøver så ubemerka som mulig å spise nista si med knekkebrød og salami, og takke nei til kake og sjokolade, som om man ikke hadde lyst på eller noe... Som om... 

Som jeg har skrivi før gikk det etterhvert greit å leve uten sukker. Jeg var avhengig(ja det er fullt mulig og ganske vanlig, bare les her), men ble satt fri fra sukkersuget etterhvert. Nå tester jeg sukker etter et halvt år uten. De to første ukene var sukker altfor søtt! En liten sjokoladebit var nok for en dag! Men sakte men sikkert har sukkeravhengigheten sniki seg innpå igjen. Jeg trodde den var glemt og borte for alltid. Men den er tilbake. Det er også den vonde magen... Alt er som før med andre ord. Og veit du hva det betyr? Jo det betyr 6 nye måneder uten sukker.. Hurra! Men denne gangen gidder jeg ikke kutte ut makrell i tomat og leverpostei. Ting man ser det er sukker i er en ting, å ha oversikt over innholdet i alle potetgullposer, leverposteier, alt kjøttpålegg og yoghurttyper er noe ganske annet... Også utsetter jeg med å begynne med dietten igjen på alvor til etter påske... (Nå er det sukkernarkomanen som snakker... Bare en bit til! Du trenger meg! (Det var sukkeret som snakka...)). 

Ønsk meg lykke til! 

Helene tar en sukkerutskeielse. Finn fire ting med sukker på bildet, og du vinner en diplom med innskriften: Jeg er en sukkernerd og stolt av det!