Saman er ein mindre aleine

Gratulerer ville kanskje noen sagt til en slikt utsagn, men i det selvsagte kan det gjemme seg mye visdom. I en 6oo siders bok med samme tittel gjorde det jammen det også.

Jeg har nettopp dukket opp igjen til virkeligheten etter ett dypdykk ned i Paris sine gater der jeg møtte og ble kjent med den nevrotiske og anorektiske vaskekjerringa Camille, som senere viste seg å være en ekte kunstner, den adelige og stammende postkortselgeren Philibert Jehan Louise-Marie Georges, kokken Franc som ser ut som bare bryr seg om damer (type barbidukker), techno og motorsykkel, og den småsenile mormoren til Franc, Paulette.

Det er lenge siden jeg har lest en bok som har dratt meg så dypt inn. Du legger deg og bare må lese litt før du skal sove, selv om du burde sovi for lenge siden, også blir liggende i to timer og lese ute av stand til å legge boka fra deg. Du føler med personene i boka, du kjenner dem, ler med dem, gråter med dem, håper og drømmer om framtida for dem. De er levende og du har ikke hjerte til å legge ned boka så de slutter å leve. Det er du som gir de liv og du må holde dem i live ved å lese.

Det Anna Gavalda, forfatteren, er best på er historiene.  Det og dialogene er det som løfter boka opp fra papiret.I tillegg får hun meg til å se når jeg leser. Camille tegner og maler, jeg har aldri sett det, men jeg vet hvordan det ser ut. Jeg har heller aldri sett huset til Paulette, eller blomstene i hagen, men jeg vet hvordan det ser ut, og hvordan de lukter. Jeg har heller ikke smakt de flamberte pannekakene til Franc, men jeg vet hvordan de smaker, jeg kan lukte maten på kjøkkenet der han jobber. Jeg har aldri vært i Paris, men jeg vet hvordan Paris føles. Det er så nært, og det er så humoristisk, det er sårbart og direkte. Det er en roman du burde lese.


En smakebit:

Han fann på ein liten leik: Tenk deg at du nettopp har komme inn i denne bedritne Lavomatic-en på La Bourdonais-avenyen, det er ein 29. desember klokka fem om ettermiddagen, og du får auge på akkurat den silhuetten for første gong i livet, kva ville du sagt til deg sjølv da?

Han sette seg betre til rette i plaststolen, stakk hendene djupt i battlejakka og kneip att augene.

Først ville du tatt ho for ein fyr. Slik han gjorde først. Ikkje ei skrulle, men jævli femi iallefall ... Så du kutta glaninga. Sjølv om ... Nei, du ville ha dine tvil, trass alt ... det var noko med hendene, og halsen, og den måten han stadig lét tommelfingernaglen gli att og fram over underlippa på ... Ja, du vart usikker ... Kanskje det var ei jente likevel? Ei jente som kledde seg som ein sekk. Som om ho prøvde å finne andre ting å sjå på, men augenen dine ville på død og liv dit igjen. for det var noko rart der ... Det var noko spesielt med lufta rundt det mennesket. Eller kunne det vere lyset?

    Yess. Der var det.

    Viss du nettopp hadde komme inn i denne bedritne Lovomatic-en på La Bourdonnais-avenyen ein 29. desember klokka fem om ettermiddagen og du fekk auge på akkurat denne silhuetten for første gong i livet, var dét du ville seie til deg sjølv: Nei faen ... Ein engel ...