Brannmann Sam, du kan stole på han!

Og hvis han ikke er der kan du regne med stedfortredende Brannmann Helene. (lurer på hva branndamene egentlig kaller seg. Jeg føler ikke min kvinnelighet er truet av å kalle meg brannmann, men kanskje damene som er brannmenn føler det, har en teori på at de er en smule mer maskuline enn meg og kanskje vil bli kalt dame for å beholde sin kvinnelighet... Eller kanskje de egentlig er fornøyd med å kalles menn, de beviser jo at en ikke trenger å være mann for å være mann! Tror jeg må finne en kvinnelig brannmann/ branndame og spørre... Jeg har uansett ikke utdanning innenfor området, iallefall ikke nok, og kan vel ikke kalles noen av dela.) Beklager avsporinga, og det altfor tidlig i innlegget...

Poenget er, for å komme til det, at jeg allerede på den andre dagen i det nye året gjorde en bragd uten like i slokningsarbeid. Jeg og familien var på familieselskap, som familier en gang iblandt er, og spiste mye god mat, skravla om livssituasjoner, studier, fjernere familiemedlemmer, små og store begivenheter, unger, hvor fort tida går, når man blir voksen, fjellturer, Tour de France, tidligere lærere, kunstens vesen og bæsj (overraskende lenge og inngående om nettopp dette emnet). Midt i denne samtalen om bæsj ser vår heltinne Helene ut mot kjøkkenet og får litt problemer med fokuseringa. Helene har litt problemer med fokuseringa, og har fått seg lesebriller, men dette var likevel litt mer uklart enn det pleide å være. I tillegg lukta det vel kanskje en smule brent? Helene, som den ansvarsfulle personen hun er, reiste seg og gikk ut på kjøkkenet for å se om fokuseringsproblemene løste seg, eller om det var et annet problem man snakket om. Da Helene kom ut på kjøkkenet hadde hun fortsatt store fokuseringsproblemer, ja enda større enn i stua, det brant visst på kjøkkenbordet. Jeg får gå bort å se hva slags brann det er, tenkte Helene for seg selv, og gikk bort til bordet. Brannen var ikke så stor, det brant i noe ugjenkjennelig som lå på bordet, det hadde tydeligvis begynt i et stearinlys som hadde brent ned i en messinglysestake. Bordet hadde visst fått litt medfart det også, og for en røyk det lagde, hele kjøkkenet var grått. Dette må jeg slokke, tenkte Helene for seg selv, men først må jeg jo finne ut hva slags brann dette er, det er jo stor forskjell på å slokke en oljebrann og en vanlig brann. Siden brannen hadde startet i et stearinlys tenkte Helene at det nok ikke var lurt å hive et glass vann over det hele. (Hun hadde nemlig prøvd å slokke et stearinlys under vasken før, og det hadde fått eksplosive konsekvenser.) Helene så seg rundt på kjøkkenet, gikk til vasken og fant en litt fuktig klut. Den kunne vel kanskje funke. Så gikk hun tilbake og slukket litt etter litt brannen. Det funka veldig fint.

Akkurat mens hun stod der og slukka brannen kom en annen av gjestene inn på kjøkkenet. Forfjamsa som nykommeren så ut tenkte Helene det var best å forklare hva som skjedde. Jeg står bare her og slukker en brann jeg, sa Helene uten så mye mer om og men. Det forstod jo den andre var både fornuftig og smart og hun gikk ut på stua til de andre gjestene. Det brenner på kjøkkenet, sa hun da, det er jo greit å informere de andre tenkte hun sikkert. De andre så inn på kjøkkenet og sa konstaterende, Ja. Det var riktig det. Som om denne beskjeden var litt for uventet og vanskelig å ta inn ble det først full oppstandelse etter noen lange sekunder. Men så var plutselig alle så opptatt av å slukke brannen som allerede var slukket. Roping og hoiing. Det må luftes! Er det slokka?!? Tre stykker skulle hjelpe til med å lufte gjennom ett vindu, sånt kan jo ikke gå bra, så da gikk en kopp i gulvet og nesten en til. Etterslokningsarbeidet ble også tatt hånd om av tre stykker. Vann og klut, mer vann, mer klut. Huset var redda og brannen var slokka. Heltinnen Helene fikk mang en takk og brannvarsleren, som tidligere på dagen hadde merka at det var ribbe i ovnen, men ikke hadde ensa et rom fullt av røyk, fikk mye kjeft og smell. Også levde de lykkelige videre med et svidd bord og en litt senil røykvarsler.