Helene i Trondheim: Bengalsk ettertanke

Jeg var på bispedømmerådsmøte idag, valgt av folket til en ny periode på 2 år. Første møtet med nytt råd, og jeg blir bedt om å holde andakt. For biskop, prost, prest, rektor på Diakonhjemmet og resten av den lærde gjengen som jeg ikke kjenner. Sette standaren liksom. Så her er den ... Standaren.

Det er tider for store tanker. Andakt betyr ettertanke. Det er ett nytt tiår, og jeg er i begynnelsen av 20-årene og skal finne ut hva jeg skal bli, hvor jeg skla bo og hvem jeg skal være. I sakspapirene til den ene saken vi hadde på Kirkemøtet i høst, om aldersgruppa 18 - 30 år, leste jeg om noe som het 23-årskrisa. Jeg visste ikke at det var noe som het det, men jeg har jo kjent det på kroppen, sånn hvis jeg kjenner etter... Forventningene om å få jobb, hus, mann, bil,barn, katt, hund og en kjøkkenhage. Valgene som må tas for hvor jeg skal bo og jobbe, og gjøre med dagene, ja, hva slags liv jeg skal ha. Det er spennende og samtidig skremmende.

Midt i denne krisa blir jeg bedt om å holde andakt.

Og jeg tenker på livet. Hva som gjør livet verdt å leve. Og jeg tenker på et foredrag jeg hørte, ei fra Grønn Hverdag fortalte om livet. Det var på klimaseilasen til København, som Bispedømmerådet og Ungdomsrådet deltok på i desember. Hun snakka om livskvalitet, om at vi kjøper og kjøper og aldri blir lykkelige. Om gleden ved å være på en hytte langt inne på skauen, alene, og høre at naturen lever, og kjenne at en er en del av skaperverket.

Det er en vesentlig forskjell mellom høy levestandard og høy livskvalitet.

Første gang jeg virkelig innså dette var etter jeg hadde vært i Bangladesh med KFUK/M på utveksling til YWCA der. Før vi dro hadde jeg et bilde av Bangladesh som bestod mye av fattigdom, elendighet, sultne barn, triste mennesker og nød. Så kom jeg til Bangladesh, det var kl 4 på morgenen. Fuktigheten slo imot meg, og det samme gjorde folkemengden.

Visst var det fattig, visst var det barn som banka på bilvinduet og tagg, slitne busser, kakkerlakker på stådo, harde senger, og altfor mange mennesker på ett sted, iallefall for en nordmann. Men det var også så fargerikt, grønt og frodig. Det var en utrolig nærhet mellom mennesker, ingen eldre damer som bodde alene i en villa med hjemmesyepleien som eneste besøk et øyeblikk midt på dagen. Det var gjestfrihet og en enorm stolthet oversitt eget folk og land, det var dans, sang, gaver, nye venninner, latter og glede.

På ett av seminarene vi hadde når vi var i Bangladesh snakka vi om kriminalitet og levestandard. Ei av jentene spurte da om det var noe kriminalitet i Norge. Ja, det var jo det svarte vi. Hun tenkte litt ... -Men det er vel ingen voldtekter eller vold i hjemmet? -Jo, sa jeg, det er endel av det. Hun så bare rart på meg. -Hvorfor det? Jeg var svar skyldig. hun hadde et bilde av Norge. vi var verdens rikeste land, og hadde det godt på alle måter. Hennes bilde av Norge var like feil som mitt bilde av Bangladesh. gleden, lykken, livskvaliteten, elendigheten, kriminaliteten, tragediene har lite med levestandard å gjøre. Jesus sa selv -Pass dere for pengebegjær! For det er ikke det en eier som gir livet, selv om en har overflod.

I kampen for skaperverket er dette noe kirka må holde fram. Vi må tørre å være en motvekt mot forbrukersamfunnet og den innholdsløse bruk- og kastkulturen. Men vi må også være noe mer enn det. Istedenfor materiell rikdom, er kirkas oppgave, dvs. vår alles oppgave, å se menneskets verdi, skaperverkets rikdom og gi Guds kjærlighet videre til alle mennesker. Kanskje kan vi finne veien mot et bedre samfunn, for veien gikk tydligvis ikke gjennom større hus og bil.

Jesus sa -Jeg er veien, sannheten og livet.