Palestinadagen

Nå er det omtrent akkurat tre år siden jeg var i Palestina på Journey for Justice i regi av KFUK/M, og besøkte YMCA i Beit Sahour. Har ikke tenkt så mye på Palestina i det siste, men idag var plutselig alt tilbake.

På skolen idag skulle jeg planlegge undervisning i RLE (nye KRL), og tema er den ortodokse kirke. Flink pedagog som jeg er må jeg selvfølgelig variere undervisninga med ulike virkemidler. Sist jeg var i en ortodoks kirke var i fødselskirken i Bethlehem, så jeg begynte derfor å se på bilder.

Med en gang jeg ser på bildene fra Palestina er det som om jeg er tilbake. Inne i kirkerommet i Bethlehemskirka først, den lave døra inn til kirka, hvor du må bøye deg ned for å komme inn. Luktene som møter deg inne, røkelse, lys, gammel stein og innestengt luft. Det dempede lyset, lykter og levende lys og ikoner. Og innerst i rommet, den slitte trappa ned til fødselsgrotta, der utallige pilgrimer har gått før deg, på vei inn til det hellige. Nede i grotta, en stjerne i gulvet, det helligste, mirakelstedet. Det var her det skjedde, en gang, kanskje... For man vet jo ikke sikkert. Men når man er der er det ikke så viktig om det var her eller 100 m unna.

Mitt andre møte med Palestina var på korøvelse med Strindheim Ten Sing. Vi fikk besøk av en fra Beit Sahour YMCA som fortalte fra Palestina. Han forteller om checkpoints, aparteidmuren, opproting av oliventrær, bønder som ikke kommer til oliventrærne sine, bosetninger, den livsfarlige jobben som ambulansesjåfør, turene hans ut av landet som har endt med timeslange forhør på vei gjennom passkontroll, ydmykelser, sorg og krenkelser. Han er bare et vanlig menneske, hverken medlem av Fatah eller Hamas, men en kristen palestiner som bor på gjetermarken utenfor Bethlehem. Det gjør et sterkt inntrykk, følelsene jeg hadde da jeg kom tilbake fra Palestina kommer tilbake til meg. Maktesløsheten overfor konflikten, menneskeskjebnene, ydmykelsen, som jeg kan gjøre så lite med. Tankene om hvor heldig jeg er som bor i Norge, er fri og kan reise hvor jeg vil. Det uvurdeelige menneskelivet. Stolthet over alle de menneskene som kjemper for fred og mennesker i en situasjon som kan virke håpløs. Håpet som disse menneskene skaper.

Aller mest har denne dagen minnt meg på at jeg skal tilbake til Palestina, et fantastisk land, kultur og mennesker, i en tragisk situasjon.

Bartefolk i barteby på tur i barteskogen

Dagens lærdom:

• Å stille klokka betyr ikke at man kan sove så lenge man vil
• Hvis man skal rekke bussen er det en fordel å være tidsnok ute
• Jo høyere over bakken man kommer, desto kaldere er det. Dvs. når det er høst i Trondheim by, kan det være vintertendenser i bymarka.
• Forskjellen på vanter og hansker har mye med hvor varme de er.
• Når man har stilt klokka er det mørkere om kvelden

Det har med andre ord vært en nyttig og lærerik dag! Dagen startet med forsoving, og det er ganske bra gjort siden man allerede hadde stilt klokka en time tilbake. For min del kunne man gjerne stilt klokka to timer tilbake i samma slengen, og kommet på linje med Islands tid. Vi er jo tross alt nesten samma slekta, så det hadde vært ganske så logisk. Overgangen til vintertid er en seier for alle oss B-mennesker som kjemper oss opp om morran og alltid er for seint ute, rett og slett fordi det er for tidlig. Generellt er jeg altså for vintertid, og er det en dag man burde klare å stå opp tidsnok så var det vel idag...

Idunn, Emir, Lise og jeg skulle på ekte nordmannsvis ut i skogen og tusle, som seg hør og bør for en nordmann i ny og ne. idunn og Emir stiller i klassen sporty, mens Lise og jeg stiller vel heller i klassen mindre sporty. Derfor var det helt naturlig at jeg og Lise forsov oss og akkurat ikke rakk bussen (fordi vi stod i feil gata, dronning, konge, hva er egentlig forskjellen i disse likestillingstider???). Da fikk de sportye gått av seg litt sportyhet i en time før vi kom og kunne være med på innspurten i rusletempo.
Den første overraskelsen idag kom da vi tok bussen opp til skogs og oppdaga at til skogs var det snø. Det var heller ingen gule fine blader på trærne som vi hadde tenkt til å ta bilde av. Ut fra dette springer teorien om at jo høyere over havet man kommer, desto kaldere er det.
Iløpet av turen kom vi også inn på forskjellen på hansker og vanter. Er det en forskjell, og isåfall hva er forskjellen??? Her er det vi kom fram til, protester er fullt lovlig! Forskjellen ligger i varmekvalitet. Vanter er tynnere enn hansker, og hansker er ofte fóret (med unntak av skinnhansker, men her kommer varmeperspektivet inn). Vanter er ofte i bommull el.l og er strikka. Hansker er i mange materialer, men ofte i vind og noen ganger vanntette materialer. At vi har to begreper om vanter og hansker har jeg fundert over en stund, og denne oppklaringen var veldig befriende. Hvorfor vi har to begreper, og ikke bare kaller alt for hansker har jeg likevel ikke klart for meg. Vi kaller da ikke tynne votter for noe annet...
Etter en vellykket tur i barteskogen oppdaget jeg at allerede i halv 6-tida var det søkk mørkt ute. Jeg har en teori om at dette har sammenheng med den nevnte klokkestillinga, og vurderer derfor å revurdere forslaget om å stille klokka to timer tilbake. Dessuten holder ikke Islandsargumentet, for de har jo stilt klokka de også... Og tre timer blir nok litt drøyt for A-menneskene å godta, jeg innser det.

Og alle var enig i at det hadde vært en fin dag!

Det første innlegget...

Velkommen til mitt bloggprosjekt!

Jeg går på norsk på lærerskolen, og har bestemt meg for å skrive om blogging i bacheloroppgava mi. Og når man skal skrive om blogging bør man nesten blogge selv også... Hvis ikke blir det litt som å skrive en reiseguide til Bankok uten noen gang å ha vært i Asia, selv om jeg har hørt om folk som gjør det også... Det er rett og slett lureri! Og lureri er ikke noe jeg vil drive med.

Bloggen kommer ikke til å handle så mye om bacheloroppgava mi, regner ikke med at den blir hysterisk morsom, så den egner seg nok ikke så mye til blogging. Istedet skal bloggen handle om det (hysterisk morsomme og ekstra)ordinære hverdagslivet mitt her i Trondheim. Små og store betydligheter og ubetydligheter i min ferd gjennom det store kaoset, kalt livet, stasjonert (ca) i sentrum av Norge.

Velkommen skal du være, til store og små!