Desemberbarn, det er meg og Jesus det!

Når man er Bursdagsbarn er det endel ting man kan og ikke kan gjøre. Når man er Bursdagsbarn på Lille julaften er dette en ganske fastsatt liste.



Et Bursdagsbarn:
 - kan våkne når hun vil

 - bør åpne bursdagsgaver i senga

 - få mange klemmer

 - kan ikke lage frokost

 - kan gå på skitur

 - kan ikke smøre skia sine selv

 - kan spise grøt
 - kan pynte juletre
 - kan ikke rydde bort eskene etter julepynten
 - kan legge gaver under treet
 - kan gå på julekonsert
 - kan ikke få bursdagsgaver innpakka i julepapir og med julekort

Blanding av bursdag og jul er et kapittel for seg selv. Når man har venner og familie som har bursdag i jula er det noen ting man bør være obs på. man kan altså ikke gi gaver som er innpakka som julegaver. Man kan derimot gratulere med dagen OG ønske god jul i samme slengen. Jeg bestrider ikke at jeg er født samtidig med Jula, så det går greit. Pakkene er derimot til meg og ikke til Jula. Vesentlig forskjell. (Selv om pakkene på julaften er til meg også, men da er det JULEpakker, de er Jula sine også...). I og med at jeg egentlig skulle vært født i januar, og siden Jula var der først er jeg ikke så streng på andres sammenblanding mellom oss. Er ikke så værst å bli blanda sammen med Jesus sin bursdag igrunn. Han sa mye smart, og til bursdagen hans fikk jeg en bok med alt han sa. Mer passende kunne det ikke vært, så da avslutter vi med et ord fra bursdagsbarnet:

Hvor din skatt er, vil også ditt hjerte være.

Hvor er ditt hjerte?

Avlogga

En måned uten PC. Jeg trudde ikke det skulle bli så hardt, men jeg må innrømme det, jeg er en teknologiens slave. Et ekte barn av dataalderen.

Jeg klarte å legge igjen laderen til PCen min på møte i Tønsberg i november, og klarte etter en stund å få spora den opp på hotellet, så var det bare å vente på posten. Etter 2 uker begynte jeg å bli ganske desperat, og ringte igjen. Da lokaliserte de den bak i hotellets postbil og lovte bot og bedring og postsending samme dag. Da jeg endelig fikk laderen min igjen hadde jeg vært uten PC i en måned. Jeg overlevde, men det er såvidt bloggen min har gjort det. I tillegg til min digitale tilstedeværelse har skolearbeidet lidd endel i denne perioden. Oppgaver skrives ikke på papir lengre, og min fagartikkel om musikkvideo er ikke den beste på området. Jeg skylder gladelig på PC-mangel. ALT blir så mye mer tungvint!

Hva gjorde de egentlig før i tida? Sånn før mobil og PC? Har snakka med endel om detta i det siste. Ei jeg snakka med som tilhører mine foreldres generasjon fortalte om når hun var liten og blei syk. Da  sendte mora hennes brev til bestemora hennes, for å høre om hun kunne komme og passe på henne. Mora jobba nemlig (som en av få mødre som på den tida), og ordninger med å være hjemme med sykt barn hadde ikke kommet ennå (man hadde da hjemmeværende mødre som tok seg av sånt). Så hvis de var heldige og postmannen løp fort og veien ikke var for humpete var brevet framme neste dag, og bestemora framme neste kveld. Imens måtte naboen passe jenta.

Og jeg klager over at ting er tungvint?

En skjønnlitterær prøvekanin

Hvor gikk alle dagene som kom?

De trøtte morgenene, formiddager på café, de lange forelesningene på ettermiddagene, skravling og vinkveld, nattetimer med tanker og ro.

De rant ut av handa som sanda.

Jeg bladde i kalenderen en dag i august.
Håpa på dagene som skulle komme.
Vi forbereder hele livet den dagen som kommer.
Er vi forberedt nok til å leve i dag?
Vi har ikke tid.
Tid er det eneste vi har.
Hun snor seg rundt oss uten et spor av lyd.
Spora hun setter er det eneste vi ser.

Jeg prøver å fange henne, jeg glipper, jeg faller.
Idet jeg mister kontrollen ser jeg endelig meg selv.

Litterær salong

Jeg går på norsk på høgskolen. Når man har norsk på høgskolen leser man romaner. Det var det jeg var innstilt på når jeg begynte på norsk. Vi skal lese, masse! Og det gjør vi, er stort sett det vi driver med, bortsett fra å snart begi oss ut i en bacheloroppgave. Så en dag kom sjokkbeskjeden. Vi skulle skrive! At vi skulle skrive var ikke ille i seg selv, skrive gjør jeg hver dag, på forelesning, på internett, ja akkurat nå skriver jeg. Men det var ikke sånn vi skulle skrive. Vi skulle skrive. Virkelig skrive, skrive som forfattere gjør, diktere, vi skulle skrive skjønnlitteratur. Jeg har ikke skrevet en novelle siden eksamen i 3. klasse på videregående. Det er 5 år siden det... Om jeg i det hele tatt gjorde det da, tror kanskje jeg skreiv en artikkel...

Vi skal altså skrive en skjønnlitterær tekst. En poetisk, vakker, oppsiktsvekkende, kunstnerisk tekst.

Det er da vel ikke så ille sitter du kanskje å tenker. Og nei, jeg kan være enig i det. Det kunne til og med vært hyggelig, lærerikt, ja, nesten gøy... Hadde det ikke vært for at hele festligheten skal framføres for alle andre norskstudenter i en Litterær salong. Ordet inneholder så mye prestasjonsangst at det halve kunne vært nok.

Jeg går tross alt på høgskolen, og siden jeg slutta på videregående og begynte på universitet og høgskole har artikkelen og fagoppgava vært det som har vært anerkjent. Jeg er blitt en ekspert på å formulere meg akademisk tåkete. Men å formulere seg tåkete uten akademia... Skeptisk...

Jeg har engentlig bare meg selv å takke, jeg veit det... Jeg går på norsk, jeg skal bli norsklærer. Jeg skal få andre til å skrive noveller og dikt. Jeg burde nesten vært god på det. Men det hjelper lite...

O jul med din glede, vi ønsker deg alle velkommen...

Det er jul, det er bare å konstatere. Jeg har prøvd å holde tilbake, men julestemninga har fått overtaket, den møter meg hvor enn jeg snur meg, og overmanner meg.

 I år begynte det vel tidlig, allerede i august begynte koret jeg er leder for å planlegge julekonsert, og i oktober begynte vi å øve på julesanger. Da hadde jeg allerede hørt på julesanger noen uker, som dirigent er det jo min oppgave å finne sangene. Dette må jo gjøres før man skal øve inn sangene, og man må øve inn sangene før man kan framføre dem, ganske logisk igrunn.

Så med et bakteppe av julesangstemning, som jeg til en viss grad klarte å holde i sjakk, gikk jeg intetanende inn på en tilfeldig matbutikk. Hva møtte meg der? Julesjokolade, julekalendere og julemarsipan. Halve butikken var rød. Og det var ikke bare denne tilfeldige butikken som var innvadert av ulmende julestemning. Nei, alle tilfeldige matbutikker jeg siden har gått inn i lider av samme julestemning. Og det har spredd seg. Nå har også alle andre butikker tatt jula inn i varmen.

Etter en tur i Trondheim sentrum kommer du hjem proppa full av julestemning, butikkene lyser jul mot deg, og trærne lyser i gull og sølv. Klementinene er modne og utrolig gode, chaiteen lukter om mulig ennå mer jul enn vanlig, pappa har prøvelaga ribbe og alle snakker om eksamen. Jula er her! Jeg må innrømme det, det er koselig, men jeg gleder meg enda mer til den ordentlige jula!

Sukkernarkoman

I høst fikk jeg vite at jeg har matintoleranse. Det betyr at det er endel matvarer jeg ikke kan spise på et halvt år, og etter et halvt år tåler jeg det kanskje igjen. Uka før jeg fikk vite resultatene av testen var den mest fantastiske uka iforhold til mat jeg noensinne har hatt. Jeg spiste så mye godteri, sjokolade, ja, alt jeg ville  i en hel uke, uten å ha noe dårlig samvittighet. Jeg ante jo ikke hva jeg ikke tålte, så jeg måtte jo spise alt som var godt, det var kanskje siste gang på et halvt år. På slutten av uka var jeg så lei av godteri at jeg nesten håpa på at jeg ikke tålte det...

Det skulle jeg aldri ha tenkt, for spådommen slo selvfølgelig til. Ikke sukker på et halvt år! Jeg hadde jo forberedt meg ganske godt på å få vite resultatet, men sukker var å gå over streken. Sukker! Jeg har lest at man kan bli avhengig av mat. Mat kan ha samme effekt som narkotika, bare i litt mindre format. Det du ikke tåler er også det du som regel er avhengig av. Jeg lider nok av sukkeravhengighet. Da biopaten min foreslo at jeg kunne spise krompiller istedenfor sukker tok jeg han ikke helt avorlig. "Ja jeg får bare knaske masse krompiller istedenfor sjokolade, det blir jo akkurat det samme" Jeg trodde helt særiøst han tulla, krompiller istedenfor sukker, jeg fikk plutselig medlidenhet med de narkomane som blir tilbudt avrusing. Ingenting kan vel erstatte sukker? Men han var like særiøs. Det var da det gikk opp for meg. Jeg skal spise piller istedenfor sjokolade, sure føtter, krokodiller, peacemerker og alt annet Candyking har å by på.

Det var 22 september. Nå har jeg knaska krompiller i litt over en måned, og ikke smakt en eneste sjokoladebit etterpå. Og jeg kan bare si til alle andre avhengige der ute: Det er en vei ut av dette helvete du er i nå. Avhengigheten har overtaket nå, men du kan ta kontroll over ditt eget liv igjen. Jeg har vært der du er nå. Piller tenker du, er ikke det bare en ny avhengighet? Jo, kanskje blir du avhengig av krom. Pilleesken står i skapet, hvorfor ikke ta noen ekstra når man først er igang? Krom, mirakelpillene, det gjør så godt i kroppen å kjenne pille mot tunge. Helsekostbutikken er så nærme, det er bare å stikke ned å kjøpe en eske til. Det er hardt, men jeg har tro på at du kan klare det. Jeg har klart det, og kromsuget har ikke tatt meg ennå. Nå kan jeg gå igjennom godteridelen av butikken før kassa uten å høre ropene fra Sjokolade og Candyking. Jeg vet de er ensomme og trenger meg, men jeg kan ikke ta til meg alle som har problemer. Noen andre kommer til å adoptere de ganske snart. Noen som deg, som hører ropene og ikke klarer å snu deg bort.

Forresten, sjekk ut: the pink robots

http://www.myspace.com/thepinkrobotsnorway

Palestinadagen

Nå er det omtrent akkurat tre år siden jeg var i Palestina på Journey for Justice i regi av KFUK/M, og besøkte YMCA i Beit Sahour. Har ikke tenkt så mye på Palestina i det siste, men idag var plutselig alt tilbake.

På skolen idag skulle jeg planlegge undervisning i RLE (nye KRL), og tema er den ortodokse kirke. Flink pedagog som jeg er må jeg selvfølgelig variere undervisninga med ulike virkemidler. Sist jeg var i en ortodoks kirke var i fødselskirken i Bethlehem, så jeg begynte derfor å se på bilder.

Med en gang jeg ser på bildene fra Palestina er det som om jeg er tilbake. Inne i kirkerommet i Bethlehemskirka først, den lave døra inn til kirka, hvor du må bøye deg ned for å komme inn. Luktene som møter deg inne, røkelse, lys, gammel stein og innestengt luft. Det dempede lyset, lykter og levende lys og ikoner. Og innerst i rommet, den slitte trappa ned til fødselsgrotta, der utallige pilgrimer har gått før deg, på vei inn til det hellige. Nede i grotta, en stjerne i gulvet, det helligste, mirakelstedet. Det var her det skjedde, en gang, kanskje... For man vet jo ikke sikkert. Men når man er der er det ikke så viktig om det var her eller 100 m unna.

Mitt andre møte med Palestina var på korøvelse med Strindheim Ten Sing. Vi fikk besøk av en fra Beit Sahour YMCA som fortalte fra Palestina. Han forteller om checkpoints, aparteidmuren, opproting av oliventrær, bønder som ikke kommer til oliventrærne sine, bosetninger, den livsfarlige jobben som ambulansesjåfør, turene hans ut av landet som har endt med timeslange forhør på vei gjennom passkontroll, ydmykelser, sorg og krenkelser. Han er bare et vanlig menneske, hverken medlem av Fatah eller Hamas, men en kristen palestiner som bor på gjetermarken utenfor Bethlehem. Det gjør et sterkt inntrykk, følelsene jeg hadde da jeg kom tilbake fra Palestina kommer tilbake til meg. Maktesløsheten overfor konflikten, menneskeskjebnene, ydmykelsen, som jeg kan gjøre så lite med. Tankene om hvor heldig jeg er som bor i Norge, er fri og kan reise hvor jeg vil. Det uvurdeelige menneskelivet. Stolthet over alle de menneskene som kjemper for fred og mennesker i en situasjon som kan virke håpløs. Håpet som disse menneskene skaper.

Aller mest har denne dagen minnt meg på at jeg skal tilbake til Palestina, et fantastisk land, kultur og mennesker, i en tragisk situasjon.

Bartefolk i barteby på tur i barteskogen

Dagens lærdom:

• Å stille klokka betyr ikke at man kan sove så lenge man vil
• Hvis man skal rekke bussen er det en fordel å være tidsnok ute
• Jo høyere over bakken man kommer, desto kaldere er det. Dvs. når det er høst i Trondheim by, kan det være vintertendenser i bymarka.
• Forskjellen på vanter og hansker har mye med hvor varme de er.
• Når man har stilt klokka er det mørkere om kvelden

Det har med andre ord vært en nyttig og lærerik dag! Dagen startet med forsoving, og det er ganske bra gjort siden man allerede hadde stilt klokka en time tilbake. For min del kunne man gjerne stilt klokka to timer tilbake i samma slengen, og kommet på linje med Islands tid. Vi er jo tross alt nesten samma slekta, så det hadde vært ganske så logisk. Overgangen til vintertid er en seier for alle oss B-mennesker som kjemper oss opp om morran og alltid er for seint ute, rett og slett fordi det er for tidlig. Generellt er jeg altså for vintertid, og er det en dag man burde klare å stå opp tidsnok så var det vel idag...

Idunn, Emir, Lise og jeg skulle på ekte nordmannsvis ut i skogen og tusle, som seg hør og bør for en nordmann i ny og ne. idunn og Emir stiller i klassen sporty, mens Lise og jeg stiller vel heller i klassen mindre sporty. Derfor var det helt naturlig at jeg og Lise forsov oss og akkurat ikke rakk bussen (fordi vi stod i feil gata, dronning, konge, hva er egentlig forskjellen i disse likestillingstider???). Da fikk de sportye gått av seg litt sportyhet i en time før vi kom og kunne være med på innspurten i rusletempo.
Den første overraskelsen idag kom da vi tok bussen opp til skogs og oppdaga at til skogs var det snø. Det var heller ingen gule fine blader på trærne som vi hadde tenkt til å ta bilde av. Ut fra dette springer teorien om at jo høyere over havet man kommer, desto kaldere er det.
Iløpet av turen kom vi også inn på forskjellen på hansker og vanter. Er det en forskjell, og isåfall hva er forskjellen??? Her er det vi kom fram til, protester er fullt lovlig! Forskjellen ligger i varmekvalitet. Vanter er tynnere enn hansker, og hansker er ofte fóret (med unntak av skinnhansker, men her kommer varmeperspektivet inn). Vanter er ofte i bommull el.l og er strikka. Hansker er i mange materialer, men ofte i vind og noen ganger vanntette materialer. At vi har to begreper om vanter og hansker har jeg fundert over en stund, og denne oppklaringen var veldig befriende. Hvorfor vi har to begreper, og ikke bare kaller alt for hansker har jeg likevel ikke klart for meg. Vi kaller da ikke tynne votter for noe annet...
Etter en vellykket tur i barteskogen oppdaget jeg at allerede i halv 6-tida var det søkk mørkt ute. Jeg har en teori om at dette har sammenheng med den nevnte klokkestillinga, og vurderer derfor å revurdere forslaget om å stille klokka to timer tilbake. Dessuten holder ikke Islandsargumentet, for de har jo stilt klokka de også... Og tre timer blir nok litt drøyt for A-menneskene å godta, jeg innser det.

Og alle var enig i at det hadde vært en fin dag!

Det første innlegget...

Velkommen til mitt bloggprosjekt!

Jeg går på norsk på lærerskolen, og har bestemt meg for å skrive om blogging i bacheloroppgava mi. Og når man skal skrive om blogging bør man nesten blogge selv også... Hvis ikke blir det litt som å skrive en reiseguide til Bankok uten noen gang å ha vært i Asia, selv om jeg har hørt om folk som gjør det også... Det er rett og slett lureri! Og lureri er ikke noe jeg vil drive med.

Bloggen kommer ikke til å handle så mye om bacheloroppgava mi, regner ikke med at den blir hysterisk morsom, så den egner seg nok ikke så mye til blogging. Istedet skal bloggen handle om det (hysterisk morsomme og ekstra)ordinære hverdagslivet mitt her i Trondheim. Små og store betydligheter og ubetydligheter i min ferd gjennom det store kaoset, kalt livet, stasjonert (ca) i sentrum av Norge.

Velkommen skal du være, til store og små!