En skjønnlitterær prøvekanin

Hvor gikk alle dagene som kom?

De trøtte morgenene, formiddager på café, de lange forelesningene på ettermiddagene, skravling og vinkveld, nattetimer med tanker og ro.

De rant ut av handa som sanda.

Jeg bladde i kalenderen en dag i august.
Håpa på dagene som skulle komme.
Vi forbereder hele livet den dagen som kommer.
Er vi forberedt nok til å leve i dag?
Vi har ikke tid.
Tid er det eneste vi har.
Hun snor seg rundt oss uten et spor av lyd.
Spora hun setter er det eneste vi ser.

Jeg prøver å fange henne, jeg glipper, jeg faller.
Idet jeg mister kontrollen ser jeg endelig meg selv.

Litterær salong

Jeg går på norsk på høgskolen. Når man har norsk på høgskolen leser man romaner. Det var det jeg var innstilt på når jeg begynte på norsk. Vi skal lese, masse! Og det gjør vi, er stort sett det vi driver med, bortsett fra å snart begi oss ut i en bacheloroppgave. Så en dag kom sjokkbeskjeden. Vi skulle skrive! At vi skulle skrive var ikke ille i seg selv, skrive gjør jeg hver dag, på forelesning, på internett, ja akkurat nå skriver jeg. Men det var ikke sånn vi skulle skrive. Vi skulle skrive. Virkelig skrive, skrive som forfattere gjør, diktere, vi skulle skrive skjønnlitteratur. Jeg har ikke skrevet en novelle siden eksamen i 3. klasse på videregående. Det er 5 år siden det... Om jeg i det hele tatt gjorde det da, tror kanskje jeg skreiv en artikkel...

Vi skal altså skrive en skjønnlitterær tekst. En poetisk, vakker, oppsiktsvekkende, kunstnerisk tekst.

Det er da vel ikke så ille sitter du kanskje å tenker. Og nei, jeg kan være enig i det. Det kunne til og med vært hyggelig, lærerikt, ja, nesten gøy... Hadde det ikke vært for at hele festligheten skal framføres for alle andre norskstudenter i en Litterær salong. Ordet inneholder så mye prestasjonsangst at det halve kunne vært nok.

Jeg går tross alt på høgskolen, og siden jeg slutta på videregående og begynte på universitet og høgskole har artikkelen og fagoppgava vært det som har vært anerkjent. Jeg er blitt en ekspert på å formulere meg akademisk tåkete. Men å formulere seg tåkete uten akademia... Skeptisk...

Jeg har engentlig bare meg selv å takke, jeg veit det... Jeg går på norsk, jeg skal bli norsklærer. Jeg skal få andre til å skrive noveller og dikt. Jeg burde nesten vært god på det. Men det hjelper lite...

O jul med din glede, vi ønsker deg alle velkommen...

Det er jul, det er bare å konstatere. Jeg har prøvd å holde tilbake, men julestemninga har fått overtaket, den møter meg hvor enn jeg snur meg, og overmanner meg.

 I år begynte det vel tidlig, allerede i august begynte koret jeg er leder for å planlegge julekonsert, og i oktober begynte vi å øve på julesanger. Da hadde jeg allerede hørt på julesanger noen uker, som dirigent er det jo min oppgave å finne sangene. Dette må jo gjøres før man skal øve inn sangene, og man må øve inn sangene før man kan framføre dem, ganske logisk igrunn.

Så med et bakteppe av julesangstemning, som jeg til en viss grad klarte å holde i sjakk, gikk jeg intetanende inn på en tilfeldig matbutikk. Hva møtte meg der? Julesjokolade, julekalendere og julemarsipan. Halve butikken var rød. Og det var ikke bare denne tilfeldige butikken som var innvadert av ulmende julestemning. Nei, alle tilfeldige matbutikker jeg siden har gått inn i lider av samme julestemning. Og det har spredd seg. Nå har også alle andre butikker tatt jula inn i varmen.

Etter en tur i Trondheim sentrum kommer du hjem proppa full av julestemning, butikkene lyser jul mot deg, og trærne lyser i gull og sølv. Klementinene er modne og utrolig gode, chaiteen lukter om mulig ennå mer jul enn vanlig, pappa har prøvelaga ribbe og alle snakker om eksamen. Jula er her! Jeg må innrømme det, det er koselig, men jeg gleder meg enda mer til den ordentlige jula!

Sukkernarkoman

I høst fikk jeg vite at jeg har matintoleranse. Det betyr at det er endel matvarer jeg ikke kan spise på et halvt år, og etter et halvt år tåler jeg det kanskje igjen. Uka før jeg fikk vite resultatene av testen var den mest fantastiske uka iforhold til mat jeg noensinne har hatt. Jeg spiste så mye godteri, sjokolade, ja, alt jeg ville  i en hel uke, uten å ha noe dårlig samvittighet. Jeg ante jo ikke hva jeg ikke tålte, så jeg måtte jo spise alt som var godt, det var kanskje siste gang på et halvt år. På slutten av uka var jeg så lei av godteri at jeg nesten håpa på at jeg ikke tålte det...

Det skulle jeg aldri ha tenkt, for spådommen slo selvfølgelig til. Ikke sukker på et halvt år! Jeg hadde jo forberedt meg ganske godt på å få vite resultatet, men sukker var å gå over streken. Sukker! Jeg har lest at man kan bli avhengig av mat. Mat kan ha samme effekt som narkotika, bare i litt mindre format. Det du ikke tåler er også det du som regel er avhengig av. Jeg lider nok av sukkeravhengighet. Da biopaten min foreslo at jeg kunne spise krompiller istedenfor sukker tok jeg han ikke helt avorlig. "Ja jeg får bare knaske masse krompiller istedenfor sjokolade, det blir jo akkurat det samme" Jeg trodde helt særiøst han tulla, krompiller istedenfor sukker, jeg fikk plutselig medlidenhet med de narkomane som blir tilbudt avrusing. Ingenting kan vel erstatte sukker? Men han var like særiøs. Det var da det gikk opp for meg. Jeg skal spise piller istedenfor sjokolade, sure føtter, krokodiller, peacemerker og alt annet Candyking har å by på.

Det var 22 september. Nå har jeg knaska krompiller i litt over en måned, og ikke smakt en eneste sjokoladebit etterpå. Og jeg kan bare si til alle andre avhengige der ute: Det er en vei ut av dette helvete du er i nå. Avhengigheten har overtaket nå, men du kan ta kontroll over ditt eget liv igjen. Jeg har vært der du er nå. Piller tenker du, er ikke det bare en ny avhengighet? Jo, kanskje blir du avhengig av krom. Pilleesken står i skapet, hvorfor ikke ta noen ekstra når man først er igang? Krom, mirakelpillene, det gjør så godt i kroppen å kjenne pille mot tunge. Helsekostbutikken er så nærme, det er bare å stikke ned å kjøpe en eske til. Det er hardt, men jeg har tro på at du kan klare det. Jeg har klart det, og kromsuget har ikke tatt meg ennå. Nå kan jeg gå igjennom godteridelen av butikken før kassa uten å høre ropene fra Sjokolade og Candyking. Jeg vet de er ensomme og trenger meg, men jeg kan ikke ta til meg alle som har problemer. Noen andre kommer til å adoptere de ganske snart. Noen som deg, som hører ropene og ikke klarer å snu deg bort.

Forresten, sjekk ut: the pink robots

http://www.myspace.com/thepinkrobotsnorway